Rett til å eksistere, ikke til å massakrere

Det skrives i disse dager mye både om og av tyskere og deres forhold til Israel, Gaza og egen historie i norske medier. Som tysker født i Norge, med omtrent like lang botid i begge land, vil jeg gjerne tilføye et perspektiv fra det som her til lands kalles vanlige folk.

Min farfar var fabrikkarbeider. Han var ikke nazist, men han kjempet som tysk soldat i andre verdenskrig. Han døde lenge før jeg ble født, men jeg vet at han ble et ødelagt menneske selv om han overlevde krigen. Jeg vet det fordi min far fikk kjenne sine foreldres krigstraumer på kroppen som barn. Han var aldri i tvil om hva som var opphavet til volden han ble utsatt for: Det var foreldrenes krigsopplevelser.

Min morfar var bonde og var derfor ikke nødt til å kjempe som soldat. Men etter alt jeg kjenner til, er det heller ingenting som tyder på at han stilte seg mot nazistene. Tvert imot, da vi ryddet ut gården etter at også mormor hadde gått bort, fant vi blant annet en rekke bøker som fornektet holocaust – en konspirasjonsteori som fortsatt lever i beste velgående blant dagens nynazister.

Ikke før de tyske studentopprørene på slutten av 1960-tallet, ble min besteforeldregenerasjon kollektivt konfrontert med sin rolle i forbrytelsene de enten hadde vært delaktige i eller i hvert fall ikke stilte seg imot – med noen ytterst få unntak. En hel generasjon spurte sine foreldre: Hvorfor var dere med på dette? Hvorfor gjorde dere ikke noe?

Etter hvert ble det man i Tyskland kaller for «Erinnerungskultur» til, som en følge av erkjennelsen at erindring og bevisstgjøring er veien til forsoning og tilgivelse mellom folk og nasjoner. Holocaust, det statsstyrte folkemordet av seks millioner jøder, står igjen som den verste av de mange ubeskrivelige grusomhetene min besteforeldregenerasjon hadde et medansvar for og som tyskere den dag i dag derfor føler et historisk medansvar for. Ingenting kan sammenlignes med holocaust og det må aldri få lov til å skje igjen.

Dannelsen av staten Israel var en direkte konsekvens av holocaust. Av det tyske samfunnets historiske skyld overfor jødene fulgte et statlig medansvar for Israels sikkerhet, ofte uttrykt gjennom en forpliktelse til å sikre «Israels Existenzrecht» – Israels rett til å eksistere. Denne forpliktelsen har vært en grunnpilar for alle tyske regjeringer i forbundsrepublikkens historie, godt forankret i det tyske samfunnet.

Dagsavisen mener: 2024 kan bli året Europa tar en krapp høyresving

Man skal heldigvis fortsatt lete lenge for å finne en tysker som betviler Israels rett til å eksistere. Men i lys av de siste måneders hendelser i Gaza spør stadig flere tyskere seg i det stille hva retten til å eksistere egentlig innebærer, og om Tyskland bør fortsette med ukritisk å støtte enhver måte Israel tolker denne retten på.

Samtidig blir i et høylytt offentlig ordskifte enhver kritikk av Israel slått hardt ned på. Solidaritet med palestinerne blir nærmest likestilt med antisemittisme – noe av det verste man kan beskylde noen for i Tyskland, og som dessuten fort kan koste en jobben.

I et slikt debattklima muterer erindringen til en retorisk slegge, først og fremst rettet mot den politiske venstresiden og særlig mot muslimer i Tyskland som våger å stille spørsmål ved Israels fremgangsmåte i Gaza. Istedenfor å fremme fred og forsoning, brukes erindringen til å dyrke splittelse.

Kjell Werner: Facebook, sprit og Frp er en dårlig miks

Det er altså ikke så rart at tyskere flest foreløpig velger å ikke sette ord på ubehaget som bildene fra Gaza utløser. Men i det private går debattene – i fortrolige familiesamtaler, blant venner som kan stole på hverandres diskresjon, i en halvtom pub på en fuktig senkveld. Første skvulp av uroen blir synlige i sosiale medier. Hvor lenge kan vi tie, spør mange seg.

Årsaken til den voksende uroen er utvilsomt inntrykkene fra Gaza, de urovekkende utsagnene fra israelske politikere og generaler, og resten av verdens fordømmelse av det som etter objektive kriterier er vanskelig å beskrive som noe annet enn et pågående folkemord.

Som tysker er den forrige setningen den vanskeligste jeg noen gang har skrevet. Det går en historisk linje fra traumene min besteforeldregenerasjon påførte jødene i Nazi-Tyskland til Israels reaksjon på terrorangrepet 7. oktober.

Angrepet var en tragisk påminnelse om at trusselen mot Israel er vedvarende og reell. Men ingen terrorangrep i verden kan rettferdiggjøre Israels brutalitet mot sivilbefolkningen i Gaza. Over 13.000 palestinske barn er drept siden krigen startet. Tretten tusen.

Hvor mange flere som er blitt lemlestet, foreldreløse og nå er i ferd med å sulte ihjel vet vi ikke, men vi kan være sikre på at det er mange flere. Traumene vil også her vare i generasjoner, både blant ofrene og soldatene.

Min far, som selv ble banket grønn og blå av sine krigstraumatiserte foreldre gjennom hele oppveksten sin, ga meg aldri så mye som en ørefik. Men han har senere fortalt meg at han hadde gjort et unntak hvis jeg noen gang hadde fremført en såkalt jødevits – en smakløs og antisemittisk kategori av «vitser» som dessverre fortsatt fortelles i enkelte miljøer i Tyskland.

Les også: Derfor øver vi på krig

Det er vondt å lese om jøder i Tyskland, Norge og andre steder som møtes med trusler og vold bare fordi de er jøder. Å holde jøder ansvarlige for Israels uakseptable krigføring i Gaza er like feil som å holde muslimer ansvarlige for Taliban-regimets ugjerninger i Afghanistan.

Vi må skille mellom stater og religioner, selv med den historien Israel som stat har. Det er ikke trossamfunn, men stater som må holdes ansvarlige for sine forbrytelser.

Mange tyskere begynner å erkjenne at det samme gjelder ved motsatte fortegn: Tysklands historiske ansvar for å bistå det jødiske trossamfunnet er ikke ensbetydende med en ukritisk lojalitet overfor en israelsk stat som tolker sin rett til å eksistere som en rett til å massakrere.

Les også: Når klikket er konge

I denne erkjennelsen ligger et håp om å gjenopplive en erindringskultur som tar innover seg at hat kan skifte mål og uttrykk, men samtidig minner oss på at krigene som følger hatet alltid fører til elendighet og fordervelse som varer mye lengre enn krigshandlingene selv, og derfor for enhver pris må forhindres.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen