Regjeringen glemmer ettervernet

Ruspolitikk og rusomsorg er i ferd med å gå fra å være tabubelagte tema til å bli noe folk flest tør å ha en mening om. Mens forebygging og behandling er hyppig debattert hører vi lite snakk om ettervernet.

Underlig, synes vi, når halvparten av de som har vært til rusbehandling ender opp med å få tilbakefall som krever ny behandling.

Etter at Solberg-regjeringens rusreformforslag ble nedstemt av Stortinget i 2021, ble det bestemt at det skulle utarbeides en alternativ rusreform.

Mange tilhengere av det opprinnelige rusreformforslaget er skeptiske til at regjeringen vil legge et godt alternativ på bordet. Den alternative rusreformen skulle presenteres i løpet av 2023, men meldes nå ifølge TV2 å bli utsatt til 2024.

Vi i studentbedriften Rett Etter ved USN Porsgrunn venter spent. Det forrige rusreformutvalget valgte å ikke ta stilling til oppfølging etter døgnbehandling, også kalt ettervern eller rusbehandling. Når regjeringen melder at de kommer med en «forebyggings- og behandlingsreform» frykter vi at det ikke blir viet særlig oppmerksomhet nå heller.

Vår egen spørreundersøkelse viste at over 70 % mente de fikk for dårlig oppfølging etter rusbehandling. Ved å ikke sikre god oppfølging, kaster regjeringen penger ut av vinduet.

Man er nemlig ikke ferdig behandlet når man skrives ut fra rusbehandling; å bli fri fra avhengighet er for mange en krevende prosess som kan ta lang tid.

Som en av våre respondenter svarte i undersøkelsen vår: «Jobben begynner etter behandling». Vi mener det er god grunn til å sette denne delen av rusomsorgen på prioriteringslista.

I rapporten fra rusreformutvalget kan vi lese at det ikke finnes noen lovfestet rett til oppfølging etter rusbehandling, og at oppfølgingen heller ikke er noen egen tjeneste. Behandlingsinstitusjoner skal forberede pasienter til utskrivelse, men ansvaret for tiden etter ligger hos kommunene. De skal sørge for at personer med et rusmiddelproblem tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Utover dette står kommunene ganske fritt til å organisere tilbudet slik det passer dem, og de er ikke pålagt å inneha rusfaglig kompetanse. Mange har likevel valgt å opprette kommunale psykisk helse- og rusteam, hvor det er ansatte med tittelen «ruskonsulent».

Ruskonsulenten skal følge opp innbyggere med et problematisk rusmiddelbruk. «Ruskonsulent» er ingen beskyttet tittel, og kravet for denne stillingen er som regel en utdanning innenfor sosial- og helsefag på universitet- eller høyskolenivå.

Man har med andre ord ingen garanti for at personen man møter har særlig kompetanse om rus og avhengighet. I mindre kommuner kan det være én eller ingen som har et spesifikt ansvar for denne målgruppen, og i større kommuner kan hver ruskonsulent ha mellom 50–100 brukere å følge opp.

Med tanke på at politiske beslutninger ofte baseres på økonomisk gevinst, er det relevant å se på de samfunnsøkonomiske kostnadene ved rusavhengighet. Aftenposten hadde 22.10.2016 en artikkel med tittelen «Ingen vet hvor mye norsk rusomsorg koster samfunnet», hvor et forsøk på en slik utregning ble gjort. Der viste det seg at tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) alene hadde en prislapp på over 5 milliarder i 2015.

Tilbakefallsprosenten etter rusbehandling er anslått å ligge på cirka 50 prosent. Tallet samsvarer med vår egen spørreundersøkelse, hvor 60 prosent svarte at de hadde vært inne til behandling to eller flere ganger. Å ha tilbakefall betyr ikke at man har feilet, men heller at man trenger mer støtte og hjelp for å komme tilbake på riktig vei.

Alle disse faktorene tilsier at det kan være store variasjoner mellom kommunene når det gjelder oppfølging etter rusbehandling. Brukerundersøkelser fra senere år viser at 40–70 prosent mener de ikke har fått god nok oppfølging av kommunene.

De peker blant annet på mangel av individuell tilpasning, for dårlig samhandling mellom de ulike tjenestene og manglende tilrettelegging i forkant av utskrivelse. Å få hjelp til å komme i gang med meningsfylt aktivitet blir også sett på som et viktig tiltak mot tilbakefall, men bare 33 prosent svarer at de har fått hjelp med dette.

Vi stiller oss spørrende til at det offentlige bruker enorme summer på behandling uten å i større grad kvalitetssikre oppfølgingen. Målet med oppfølging er å gi den tidligere rusavhengige støtte og veiledning i den vanskelige overgangen fra behandling til en rusfri hverdag, og kan være avgjørende for å avverge tilbakefall.

Vi mener det er høyst aktuelt at oppfølging etter rusbehandling blir en rettighetsfestet tjeneste som mottar øremerkede økonomiske midler.

I arbeidet med studentbedrift har vi utviklet en arbeidsmodell ment for tiden etter rusbehandling. Den består av konkrete metoder og verktøy som har vist seg å gi gode resultater i arbeid med målgruppen. Bruk av en slik arbeidsmodell tror vi kan føre til færre tilbakefall og minimere spriket mellom kommunene når det gjelder kvaliteten på tjenestene.

God oppfølging er en viktig del av rusomsorgen og en investering som på sikt vil være lønnsom både for den enkelte og for samfunnet som helhet. At det årlig brukes mange milliarder på rusbehandling, uten en kvalitetssikret oppfølging, er uforståelig.