Pride er over, men ikke kampen

Med Pride blir den indre konflikten satt på spissen. På den ene siden feires rettighetene og friheten vi har oppnådd. Samtidig merker vi, gang på gang, at vi ikke er i mål. Pride er over. Men ikke kampen.

Jeg blar gjennom kommentarfelt fylt til randen med netthets. Dette er ikke en dialog. Det er en debatt. En debatt om folks rett til å være seg selv. Hatet, spesielt mot transkvinner, er så sterkt at det er til å ta og føle på.

I løpet av Pride-måneden ble VGs artikkel om retransisjon delt igjen og igjen. At kjønnsbekreftende kirurgi angres i færre enn én prosent av tilfellene var for mange tydeligvis et godt argument for å avskaffe hele tilbudet. Men ingen av dem som delte artikkelen så ut til å stoppe opp og reflektere over inngrep det er langt vanligere å angre.

Setter vi debatten i sammenheng, ser vi hvordan samfunnet dømmer mennesker ulikt, avhengig av hvilke identitetsmarkører de har. For eksempel er det opptil 30 ganger vanligere å angre en kneoperasjon enn kjønnsbekreftende kirurgi.

Det er logisk å promotere, ikke kritisere, en suksessrate som den innen kjønnsbekreftende behandling. En suksessrate på 99 % er helt enkelt sensasjonell når det kommer til helsehjelp. En annen sammenligning vi kan gjøre er at det er nesten ti ganger vanligere at foreldre angrer på barnet sitt.

Presser vi helsestasjoner og fødeavdelinger til en grundigere undersøkelse av hvor ønskelige barn er? Dømmer vi og peker fingre? Eller møter vi det plutselige uønskede foreldreskapet med støtte, forståelse og omsorg?

Hvis alle disse meningene om transisjon var basert på empati, hadde det vært logisk å bry seg mer om at selvmordsrisikoen blir drastisk redusert etter gjennomgått behandling. Alle vet at det er risiko for å angre på transisjonen. Men det ser sjelden ut til at de som bruker anger som et argument for avskaffelse, egentlig ønsker å undersøke hvorfor noen få angrer.

De hopper raskt bukk over det faktum at én av grunnene er det transfobiske klimaet de selv er med på å skape, ikke bare blant allmennheten, men også på sykehus. Det siste er spesielt paradoksalt, da det er nettopp sykehus som skal gjøre folk bedre.

En systematisk litteraturstudie fra 2021 viser at de som angrer på kjønnsbekreftende kirurgi er rundt én prosent. Hos den lille gruppen som angrer, spiller stigma, diskriminering og familiepress en stor rolle. Dette betyr ikke at kjønnsidentiteten i seg selv føles feil, men at presset fra omgivelsene tvinger fram ønsket om retransisjon.

Et eksempel på det ugjestmilde klimaet transpersoner utsettes for, er å bli nektet adgang til offentlig toalett. Det finnes knapt noe mer nedverdigende enn ikke å ha et trygt sted å gå når man virkelig trenger det. Den slags hersketeknikk eliminerer også ethvert forsøk på fornuftig dialog.

Et annet eksempel på dobbeltmoral er insinuasjoner om biologi, til tross for at alle kvinner (både cis og trans) gjennom historien har konstruert deler av sin femininitet på ulike måter.

Mange kvinner, uavhengig av kjønn tildelt ved fødselen, overdriver utseendet eller feminine egenskaper. Et eksempel på et slikt kvinnelig ikon er Marilyn Monroe. Hun brukte parykk, skiftet navn og forfalsket stemmen sin. Til tross for det, eller kanskje nettopp derfor, ble hun en legende.

Grunnlaget for retransisjon er noe å ta på alvor, hvis vi ønsker å beskytte helsen til våre medsøstre. Det er dette som må belyses og debatteres i media. Ingenting annet. Her har norske feministiske frontfigurer et ansvar. De må gi transkvinner og ikke-binære en plass ved bordet.

Ironisk nok har cis-kvinner ofte ropt høyere enn menn i debatten om transpersoners rettigheter. Men hvite, hetero cis-kvinner kan ikke ha definisjonsmakt over feminismens faktiske betydning. Det strider mot den grunnleggende ideen om feminisme. Den feministiske kampen jobber for å oppnå et likestilt samfunn der alle mennesker har lik verdi.

Det er også paradoksalt å ekskludere de gruppene innenfor den feministiske bevegelsen som statistisk sett er mer sårbare enn flertallet av kvinner. Snarere handler fobi mot transkvinner om en slags feministisk angst, forankret i frykten for svaret på spørsmålene «hvordan er kvinnen skapt?», «hva er hensikten med feminismen?».

Feministbevegelsen biter seg selv i halen hvis den ikke også mener at alle mennesker, uavhengig av kjønn eller kjønnsidentitet, skal ha de samme mulighetene til å påvirke samfunnet og egne liv.

Fjerdebølgefeminisme er interseksjonell og anerkjenner at vi som individer er en kombinasjon av privilegier og undertrykkelse.

Influensere og SoMe-kontoer har mye makt. Hatytringer og offentlig dehumanisering, enten på nettet eller av offentlige personer, inspirerer enkeltpersoner til mulige voldshandlinger. Retorikken bidrar til at disse slutter å se mennesker som individer, basert på deres identitetsmarkører – som hudfarge, seksuell legning, religion, kjønnsidentitet og så videre.

Så lenge det norske majoritetssamfunnet ikke lytter, men dikterer, vil kampen for de marginaliserte forbli umulig. Hvis kampen for transpersoners rettigheter ikke følger logikk eller rasjonalitet, kan den ikke vinnes. Da blir det en kamp som dreper. Ja, dreper. Vi har tall på det. Marginaliserte grupper rundt om i verden har belyst trusselen om «stokastisk terrorisme».

Ingen er fri før alle er fri, sier de. Under Pride har vi hørt representanter fra skeive organisasjoner, samt politikere, ytre ordene. Men hva betyr det? Vi kan ikke som land være stolte av å beskytte menneskers likeverd hvis vi ikke bryr oss om mennesket som individ. Om menneskets rett til å være, uavhengig av hvilke identitetsmarkører det har. Vi vet at dehumanisering av transpersoner risikerer å inspirere til verbale og fysiske angrep.

Så: Hvilken side av historien vil du være på?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen