Pride-debatten – en unyttig og uansvarlig samtale

De siste årene har skeive i tiden rundt og under juni kunnet registrere en endring i det offentlige ordskiftet om Pride. Kombinasjonen av kontinuerlig motstand mot Pride, samt fjorårets terroraksjon og PSTs katastrofale håndtering, gjør at mange skeive i år går med høye skuldre.

Måneden skeive tidligere har kunnet senke skuldrene og til en grad hvile i gledesrusen fra klirring i glass og Girl in Red på høyttaleranlegget, kommer i år snarere med en bismak. «Vi gruer oss til Pride» skriver aktivistene Helene Fosse og Julia Reksten i Dagsavisen 1. juni og VG 8. juni, og det er de ikke alene om.

Mediehusene dekker Pride i juni, og stemmer kommer til uttrykk gjennom blant annet kronikker, TV-debatter og kommentarfelt.

Økt fokus på Pride, betyr også økt fokus på motstanden mot Pride. Mediehusene kjenner på ansvaret for å dekke en representativ debatt, der meningsmangfold også knyttet til Pride slipper til.

Det kan dog virke som at mediehusene tenker malen og spillereglene for debatter om saker som bompenger, kan tilføres debatten om Pride og skeives menneskerettigheter. Uenighetsfellesskap er alltid et sunnhetstegn i et demokrati, men uenighetsfellesskapet knyttet til Pride bør komme til uttrykk fra de av oss som har kjent skeiv kamp på kroppen.

Det anses likevel i Pride-debatten som et nøytralt og demokratisk valg å gi både streite kritikere og skeive stemmer en jevnbyrdig plattform.

Å føre en slik strategi er verken et rettferdig eller nøytralt valg – å gi heterofile kritikere som aldri har kjent skeiv kamp på kroppen en plattform i Pride-debatten på lik linje med skeive stemmer er uansvarlig. Heterofile pride-kritikere og skeive er ikke likestilte i samfunnet, og kan derfor heller ikke sidestilles som jevnbyrdige parter i samtalen om skeivhet.

Foregangsperson for transrettigheter Luca Dalen Espseth uttalte følgende i VG for en tid tilbake; «Når hvite cis-menn kaster ut meninger i en debatt om transpersoner, kan de legge vekk praten etterpå og gå tilbake til sin hverdag. For meg er det faktisk hele min eksistens. Den kan jeg ikke legge vekk».

Heterofile pride-kritikere som bringer meningene sine til tastaturet, innser ikke privilegiet som ligger i å kunne lukke PC-en for kvelden, legge meningene sine igjen på skjermen og dermed skille seg fra ordene og falle fredelig i søvn. De innser ikke at ordene de så enkelt har kunnet skrible ned og siden legge fra seg, nå har manifestert seg som nok en bekymring hos den skeive leseren – som nok en kamp.

Streite individer er født med et majoritetsprivilegium og friheten til å velge sine kamper, skeive individer er på sin side født inn i en minoritet og en kamp de ikke har friheten til å velge bort.

Trykket mot skeive under Pride-måneden er et spekter bestående av alt fra kronikker, til trusler mot barn. Allerede 1. juni ble et Pride arrangement for barn i regi av Redd Barna kansellert grunnet alvorlige trusler. Tre dager senere kunne en lese om to brenninger av Pride-flagg – ett på Oppsal, og ett i Seljord.

Handlingene kan synes skremmende nok i seg selv, men virkelig skremmende er det at et påtent Pride-flagg i manges øyne anses som en ytring på lik linje med skeives rett til å heve regnbueflagget. De hatefulle flammene sidestilles med gutter i drag og lesber som synger med til «Born This Way». Hat sidestilles med kjærlighet.

Både politiet og media har reagert og dekket ovennevnte hendelser med alvor, men poenget er at hatet mot de skeive barna og flammene som spiser Pride-flagget har startet et sted. Meninger som høster slikt hat dekkes av media – dette er ikke bare farlig, men bidrar også til å skape en illusjon om at skeives ve og vel kan debatteres.

Bedrifter og media kan ikke fortsette å sette likhetstegn mellom heterofiles homofiendtlige meninger og skeives eksistens. Meningsmangfold er viktig også i samtalen om Pride, men meningsmangfoldet blir unyttig idet det omfattes av folk som aldri har følt skeivhet på kroppen.

Men det kritiske tankegodset fortsetter å florere mot Pride og skeive. Juni gir dermed ikke rom for skeive til å hvile seg i glitteret. Mange gruer seg.

Forhåpentligvis vil det bli tydeligere hva slags stemmer som i det offentlige ordskiftet må ivaretas, og hvilke som er til skade. Kanskje vil media og andre aktører en dag skjønne at de ved å gi plass til homofiendtlige stemmer, er med på å gi skeive enda en kamp å kjempe.