Politikken i Fredrikstad må skifte retning

Det trengs et gjennomgripende endring i det politiske miljøet i Fredrikstad. Et paradigmeskifte som omfatter alle partier.

Det må fokuseres på en endring fra «byutvikling» til «omsorgsutvikling». Vi må bevege oss bort fra «Den lille verdensbyen» til «Den gode landsbyen». Det politiske miljøet må få et nytt fokus på menneskene i byen, ikke på byens status. Årets valg må bli et valg av verdier, ikke av all verdens planer og løfter.

Fredrikstad var langt nede på 80-90-tallet. En betydelig nedgang i industrinæringen som toppet seg med nedleggelse av skipsverftene, framfor alt FMV, skapte en depressiv stemning. En stemning som ble underbygget av FFKs tilbakegang fra cupmesterskapet i 1984 til å spille i 2. divisjon sammen med Selbak først på 90-tallet.

Ikke mye å glede seg over i det stolte Fredrikstad i disse tider. Byen ble preget av arbeidsløshet, og en situasjon hvor byens helsestatistikker ble kjennetegnet av å toppe de man burde bunne, og bunne de man burde toppe.

Men endringene kom. Tilbakekjøpet av FMV i 1998 og etableringen av Høgskolen i Østfold samme sted, ble starten på det store oppsvinget. Utbyggingen av Værste startet, planer – mange planer – ble lagt med «Ælva» og «Værste» i sentrum.

Under Knut Torbjørn Eggens ledelse rykket FFK først opp i 1. divisjon etter intens kamp med Kvik Halden, og deretter til Eliteserien. Det hele toppet seg med et nytt cupmesterskap i 2006. Fredrikstad var for alvor tilbake på banen! Framtiden var lys både på og utenfor banen.

Ledelsen i Værste A/S skjønte betydningen av dette, og i samarbeid med klubben ble nye Fredrikstad Stadion bygget og sto ferdig på Værste til seriestart i 2007. På mange måter nådde både klubben og byen en ny topp i 2008. Kamp om seriegull, 12.000 tilskuere på stadion og fantastisk stemning. «Fredrikstad stadion er det flotteste i landet» og «Stemningen på Fredrikstad stadion er det nærmeste man kommer til en engelsk kamparena.»

Kommuneplanen i 2011 ble vedtatt med et utvidet sentrum som omfattet Værste, og dermed sikret muligheten til videre utbygging inklusive storsenter. Planen bekreftet at Værste var det nye sentrum. Det var her det skulle bygges. 90-talls pessimismen var erstattet av en begeistret 2000-tallsbølge.

Og bølgen rullet videre. Planene eskalerte. Fredrikstad skulle på kartet. Dobbeltspor med ny stasjon i leira på Grønli til 8 milliarder skulle sikre at folk kunne flytte til byen og fortsatt jobbe i Oslo. Nytt storslått idrettsanlegg, Arena Fredrikstad, og ny videregående skole – begge deler naturligvis på Værste.

Samtidig ble det også bygget i det gamle sentrum, Nygaardsplassen fikk nytt liv, litteraturhus ved brygga og en rekke nye forretningsbygg. For ikke å snakke om boligblokker, også det først og fremst langs elva, attraktive boliger.

Det ble planlagt og bygget og bygget i de dager. Selv i 2019 surfet det politiske miljøet på denne bølgen. Da kommunaldirektøren antydet for planutvalget at de storslåtte planene om nytt storsenter med «Byhaven» på toppen kanskje burde settes på vent, skapte det stor forargelse i utvalget. Slike innspill ønsket man ikke fra administrasjonen, og før valget i 2019 var alle vedtak på plass. Vær så god! Start bygging!

Vi liker mye av det som skjer. Vi er stolte av byutviklingen og den oppmerksomheten det gir. Det er stas å rusle langs elva med restauranter og møteplasser og fergene. Men er det flere enn jeg som føler en form for befrielse når en kommer så langt at en ser over til Isegran med gammel båtkultur, Cicignon med hus som forteller om fordums velstand, og Gamlebyen med hele sin historie? Er det ikke dette som definerer Fredrikstad, dette som gjør byen unik?

Forskjells-Fredrikstad trer stadig tydeligere fram:

• Barnefattigdommen har i løpet av de siste 10 årene vokst fra 12 prosent til nesten 20 prosent. Fredrikstad topper denne listen nå, og det kan ikke bortforklares. Hvert femte barn preges i forskjellig grad av mangelen på stimulans, ressurser og mulighet til å delta.
• Skolen mangler ressurser. På landsplan er det 10 prosent av elevene som går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive. Hvor mange er det i Fredrikstad? Kan det være tilfelle at nærmere 30 prosent av elevene i videregående skole må ha tilrettelagt eksamen fordi de ikke har forutsetninger for å delta i ordinær eksamen? Hvor ender da disse ungdommene?
• Eldreomsorgen svikter. Ikke de som jobber der, men ressursene og tilretteleggingen. Dersom 100 demente står i kø for sykehjemsplass, er det like mye familiene deres som står i kø. Omsorgsboliger redder ikke en verdig omsorg for disse.
• Utbyggerne står i kø for å bygge boliger, men stadig flere har ikke midler til å komme seg inn på dette boligmarkedet. Ressurssterke godt voksne flytter derimot gjerne til Fredrikstad. Byen har en eldre befolkning enn tilsvarende kommuner. Hvilke perspektiver gir det?
• Og Fredrikstad Fotballklubb er tilbake i sumpen, og på stadionet står minst 8.000 seter tomme til de fleste kamper.

Under overflaten av 2000-tallsbølgens begeistring, vokser i det skjulte 80-90-tallets pessimisme seg stadig sterkere. Vi er en by som i stadig større grad preges av forskjellene, med et fornektende politisk miljø som i stadig større grad preges av «etter oss kommer syndfloden».

Hva må i hvert fall et slikt paradigmeskifte innebære?

• Menneskenes behov må prioriteres, ikke eiendomsutviklernes. Det finnes ikke sekundærmennesker i Fredrikstad, bare innbyggere med forskjellige behov for støtte.
• Utbyggingsplaner som setter behovet til barn, unge, eldre og syke må ha politisk fokus. Andre boligplaner må stoppes eller settes på vent.
• Skal det bygges boliger, må den sosiale infrastrukturen sikres. Det vil si møteplasser som skoler, idrettsanlegg, kirker og andre møtelokaler. Det er en skam at utbyggerne har sluppet unna med treningsapparater og husker. Det bygges ikke lokalmiljøer lenger.
• Det er intet mål at byen skal vokse. Befolkningsvekst betyr formuer for eiendomsutviklerne og fattigdom for kommunen.
• «Ælva» og «Værste» har utspilt sin rolle som fokusområder. Ælva er nedbygget og har fått sin ferge. Værste har fått sine funksjoner, men er samtidig fullstendig sjeleløst.
• Nå må det være hele kommunen, menneskene og kanskje til og med sentrum som næringsområde, som må ha fokus.
• Symbolbyggenes tid er omme. Arena Fredrikstad har motsatt symboleffekt som Fredrikstad Stadion. Fredrikstad trenger over tid en ny ishall med to isflater, garderober, noen møterom og plass til 2.000 innbyggere, og må ikke nødvendigvis ligge på Værste. Det er ikke en kommunal oppgave å bygge et milliardpalass til et middels stort idrettslag innen en idrett som stort sett utøves mellom Halden og Lillehammer.
• Klima- og miljøutfordringer må tas på alvor, men er fortetting og sykkelstier svaret på det i Fredrikstad? Hvor finnes dokumentasjonen på at det er vellykkede klimatiltak i vår by? Er fortettingsideologien noe annet enn et deilig argument for utbyggere? Er sykkelstier annet enn et kostbart folkehelsetiltak for 40-50-åringer?
• Kan vi leve et liv uten dobbeltspor og jernbanestasjon i leira på Grønli?

Det ville frigjøre bekymringer hos mange.

Forskjells-Fredrikstad vokser og blir mer og mer synlig. Silhuetten av det nye storsenteret og «Byhaven» på Kråkerøy står for meg fram som selve symbolet på framveksten av denne forskjellen.

Villet av det politiske miljøet i Fredrikstad.

PS! Dette er ikke ennå en invitasjon til å formulere negativ kritikk av våre politikere. Etter min mening preges det politiske miljøet i Fredrikstad av dyktige, kunnskapsrike mennesker som vil det beste for byen vår. Mitt anliggende er å utfordre til en samtale om hva som her og nå må prioriteres for å skape et godt samfunn for alle mennesker. Vi kan ikke leve med en videre utvikling av forskjells-Fredrikstad.