Politikk for å bekjempe symptomer – ikke de faktiske problemene?

Fattigdom, arbeidsledighet, sykdom og sosialt utenforskap er alvorlige hinder for altfor mange Fredrikstad-folks frihet. Det er viktig å hindre at barn vokser opp i fattigdom. Det leder fort til følelsen av utenforskap og manglende frihet til å utvikle muligheter hvert enkelt barn har i livet. Tiltak som fond mot barnefattigdom er bra, men vi må komme oss videre og ikke bare snakke om symptomene av fattigdom og utenforskap. Vi må begynne å angripe de grunnleggende problemene.

Jeg spurte i et tidligere innlegg hva Arbeiderpartiet, som byens største parti, har av konkrete sosialpolitiske tiltak. Hva ønsker Ap å gjøre for å bekjempe årsakene til barnefattigdommen, det ufrivillige utenforskapet, at flere må leve på offentlige støtteordninger og en voksende andel i befolkningen som står utenfor arbeidslivet? Jeg har fremdeles ikke fått noen gode svar, men jeg håper de kommer.

De siste årene har ufrivillig utenforskap, enten på grunn av arbeidsledighet, sykdom, manglende integrering eller barnefattigdom, økt i urovekkende grad i Fredrikstad. Det har vært snakket og skrevet mye om dette, tiltak er forsøkt, men utfordringene tiltar. Tiltakene som er satt i verk, som fond mot barnefattigdom eller å holde barnetrygden utenfor sosialhjelpssatsene, vil i bunn og grunn bare være avbøtende tiltak. Det er først og fremst til for å hjelpe på symptomer på fattigdom eller lav inntekt. Jeg mener selvsagt at slike fondsmidler og tiltak er bra, og jeg støtter dem fullt ut. Det skulle bare mangle at vi ikke gir offentlig støtte til folk i vanskelige tider. Men de vil aldri være mer enn et skritt på veien.

Moderne sosialpolitikk må alltid ha som grunnleggende mål at alle skal ha frihet til å leve det livet de selv ønsker, og at alle skal være rustet til å være en del av samfunnet og arbeidslivet. Da er økonomi viktig, men også kunnskap og utdanning. Sosialpolitikk i praksis må sørge for gode og verdige støtteordninger til dem som av en eller annen årsak får behov for hjelp, men sosialpolitikken må aldri glemme målet om at alle skal få være frie og deltakende samfunnsborgere.

Lokalpolitikk handler om å gi lokalsamfunnet retning, og den må også være med på å hjelpe folk tilbake inn i samfunnet, inn i arbeids- og samfunnsliv. Vi må ha systemer og tiltak som gir flere medborgere mulighet til å komme seg ut av en situasjon der man er ufrivillig avhengig sosiale støtteordninger. Selvsagt har noen varig behov for støtte, og har krav på det. Men altfor mange gis ikke nok mulighet til å komme seg tilbake i arbeid og samfunnsliv. Politikk er til for folk, og da må politikken også sørge for at folk får muligheter og frihet i eget liv. Nye og bedre støtteordninger er viktige, men de må aldri bli mer enn veien mot målet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen