Plastflommen må stoppes

En sommer og høst med ekstrem nedbør, vind og flom har synliggjort at kampen mot plastforurensing haster. I oversvømte elver og innsjøer fløt det høyballer, joggesko, plastleker, sanitærartikler og plastsøppel fra industri og verksteder. Det var utvasking fra deponier, overløp i avløpsanlegg og veier og anlegg ble skylt bort.

En ambisiøs nasjonal plaststrategi (Noregs plaststrategi 2021) legger til grunn at effektive tiltak for rydding av plast og plastreduksjon bør skje gjennom et samarbeid på alle nivåer og med organisasjoner og «relevante aktører».

Så hva skjer?

Ingen aktør har så mange roller som kommunene: De sørger for innsamling og behandling av husholdningsavfall, de renser avløp, de eier fotballbaner med gummigranulat, de tømmer sandfang som samler opp dekkstøv, de driver tilsyn med forsøpling og de eier havner som samler skipsavfall.

Men kommunene er også selv storforbrukere av plast og en kilde til forurensing. Miljødirektoratets leder Ellen Hambro varsler om at det kommer en tsunami av nye lover og regler mot kommuner, virksomheter og oss som forbrukere for å redusere plastforbruket.

Hvordan er de rustet til oppgaven?

I forskningsprosjektet REDUCE har OsloMet med Naturvernforbundet sett nærmere på tiltaksdokumenter mot reduksjon av plastforurensing i 12 norske bykommuner. Vi stilte tre spørsmål: Hvordan oppfatter kommunene sin egen rolle? Hvilke typer tiltak setter de i gang? Hvordan oppfattes plastproblemet av dem?

Selv om 11 av 12 undersøkte kommuner rettet flest tiltak mot å begrense forsøpling, var det stor variasjon mellom type tiltak. Bergen kommune har et bredt spekter av tiltak, der de blant annet benytter innkjøpsreglementet aktivt for å få bort unødvendig bruk av emballasje og etterspør design på produkter som gjør det enklere å bruke dem om igjen.

Andre kommuner var mer fokusert mot enkelttiltak, som tiltaksplaner mot forsøpling. Gjøvik kommune vil for eksempel «igangsette utviklingsarbeid i samråd med fagmiljøet for å redusere plastforurensningen fra landbrukssektoren».

Noen av kommunene oppfatter seg selv mer som passive tilretteleggere i samspill med næringsliv og frivillige organisasjoner, mens åtte av 12 kommuner tok en mer aktiv rolle med ønsker å redusere egen plastforsøpling.

Eksempelvis vil Drammen kommune «fase ut arbeidstøy i fleece av sin arbeidstøyportefølje», mens Bodø kommune vil kartlegge «bruk av engangsprodukter i kommunale virksomheter med sikte på reduksjon i bruk av denne typen plast».

Hovedinntrykket er at kommunenes tiltaksplaner spriker, både med tanke på ambisjonsnivå, organisering og gjennomføringsvilje. Noregs plaststrategi har mange gode visjoner og tiltak, men den mangler en klar plan for oppfølging mellom stat, fylke, kommuner og andre sektorer.

For det første må myndighetene i større grad enn til nå aktivt støtte arbeidet med å klargjøre ansvar og finansiering mellom stat, fylke og kommune. For det andre trenger kommunene bistand til å lage mer helhetlige tiltaksplaner. REDUCE-prosjektet har identifisert flere kommuneplaner som representerer gode eksempler, samt en rekke enkelttiltak som hører hjemme i en slik plan.

En helhetlig tilnærming kan hjelpe norske kommuner til å gå fra overordnede visjoner til konkrete resultater. Her kan Kommunenes sentralforbund (KS) være et bindeledd mellom kommunene og overordnet miljøvernmyndighet, som eksempelvis Miljødirektoratet.

For det tredje: Noregs plaststrategi fokuserer på kommunenes og organisasjonenes rolle i ryddearbeid langs strender og Hold Norge Rent, men ikke så mye mer. I 2022 bidro 800.000 nordmenn i den frivillige opprydningen.

Disse fortjener all mulig honnør, men de fortjener også at det settes inn konkrete tiltak for å redusere selve forbruket av plast. Her kan organisasjonene delta gjennom bevisstgjøring og forslag til nye løsninger, noe Verdens naturfond, Naturvernforbundet og Fremtiden i våre hender påpeker i sin kritikk av Noregs plaststrategi; «Fra strategi til handling – Plastkrisen krever handling nå» (2021).

Alt tyder på at 2023 ikke blir den siste sommeren med besøk av ekstremvær. Behovet for forebygging er akutt, det haster, og det er resultatene som teller.

Norske lokalsamfunn sitter på nøkkelen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen