Personlighetsforstyrrelser og «døden bak murene»

Et system som svikter mennesker med personlighetsforstyrrelser, fører til tragiske konsekvenser på innsiden av murene i norske fengsler.

Da er det et paradoks at fagmiljøet som kan bistå, raseres og fases ut.

Flere medier har den siste tiden rapportert om tragiske hendelser der innsatte har begått selvmord. Mange av disse sakene omhandler innsatte som har blitt kasteballer mellom psykiatriske akuttmottak og fengsel.

De er «for syke» til å sone, men «for friske» til å bli værende på akuttpsykiatrisk avdeling – en velkjent svingdørsproblematikk i psykisk helsevern.

Vi vet at minst sju av ti personer i norske fengsler har en personlighetsforstyrrelse. De fleste får i beste fall behandling først når de kommer i fengsel. Det vi nå ser i Kriminalomsorgen synliggjør en konsekvens av systematisk underprioritering av denne pasientgruppen. Utfordringen med svingdørsproblematikk strekker seg utenfor fengselsmurene, der mange opplever å stå alene tross betydelige behandlingsbehov.

Pasienter med alvorlig personlighetsforstyrrelse utfordrer behandlingsapparatet. Flertallet ekskluderes fra behandling og møter stigmatiserende holdninger i helsevesenet. Den enkelte må bære konsekvensene av et system som svikter.

Minst en av ti i samfunnet har en personlighetsforstyrrelse, og mange av disse sliter også med ruslidelse. Mennesker med slike lidelser vil, uten et godt behandlingstilbud, legge beslag på store ressurser i samfunnet gjennom hele sitt livsløp. De blir oftere uføre, har dårlig fysisk helse og lever ofte i fattigdom. Noen har også høy risiko for å ta sitt eget liv eller havne i fengsel – eller begge deler. I snitt dør mennesker med personlighetsforstyrrelser 18 år tidligere enn andre.

Det er avgjørende at tilbudet til disse menneskene rustes opp og kommer tidlig til, slik at de unngår å bli kasteballer mellom psykiatri og fengsel. Da trengs det kunnskap, utvikling og opplæring i kunnskapsbaserte behandlingsmetoder for personlighetsforstyrrelser. For vi vet at tidlig behandling gir bedre prognose.

Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP) har siden 2012 jobbet med formidling av kunnskap og kompetanse på utredning og behandling av mennesker med alvorlig personlighetsforstyrrelse, og for å implementere nasjonale retningslinjer for utredning og behandling av unge og voksne med personlighetsforstyrrelser.

Helse- og omsorgsdepartementet har besluttet at kompetansetjenester med virketid på ti år skal omorganiseres til nasjonale nettverk. Men foreslåtte midler til omorganisering innebærer at kompetansetjenesten må legges ned – før de nasjonale retningslinjene er implementert.

Helseminister Ingvild Kjerkol (AP) har uttalt, blant annet til Aftenposten, at hun ønsker flere med spesialisert kompetanse på psykiske lidelser. Løftene i Hurdalsplattformen tilsier at fagmiljøene som spesialiserer seg på dette burde bygges opp, ikke fases ut.

Avviklingen av Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri vil medføre store konsekvenser for samfunnets aller sykeste, for deres pårørende og for samfunnet vårt. Fortsatt underprioritering av personlighetsforstyrrelser vil forverre livsbetingelsene for mange mennesker, både utenfor og innenfor murene.