På tide å heve debatten om ettåringene

Dagsavisens leder mandag 24. april beskriver forslaget til kutt i kontantstøtten som «et steg i riktig retning» og repeterer de samme mytene som har versert de siste årene.

Dette gir oss ikke debatten ettåringene fortjener.

Dagsavisen trekker fram integrering og likestilling og begrunner det med at kontantstøtten kan forsterke kjønnsrollemønstre og føre til at kvinner faller ut av arbeidsmarkedet. Men selv om åtte av ti mottakere er kvinner, kan ikke dette brukes som bevis for at de ikke har tilhørighet til arbeidslivet.

Det at kvinner mottar stønaden befester i utgangspunktet bare mødrenes rolle i det tredje skiftet: Det er kvinnene som sender søknaden. Det kan fortsatt være en far med fleksibel arbeidstid, pensjonert besteforelder eller dagmamma som står for omsorgen.

Finnes det data som viser at kontantstøtten har negative effekter for kvinners yrkesliv? Ifølge en NHO-bestilt rapport fra 2016 er det få konsekvenser på lang sikt knyttet til å vente med barnehageplass til 2-3-årsalderen, og de fleste fortsetter vanligvis på samme inntektsprofil.

Dagsavisen hevder også at foreldre med innvandrerbakgrunn er overrepresentert. I 2018 var imidlertid andelen på 28 %, som betyr at 72 % av mottakerne ikke hadde innvandrerbakgrunn.

Siden 2017 har ikke kontantstøtten blitt utbetalt til foreldre uten fem års botid i Norge eller med tilsvarende folketrygdrettigheter fra et EØS-land. Botidskravet medførte imidlertid ikke noen økt sysselsetting for denne gruppen. Det bør derfor prioriteres andre tiltak for å sikre den viktige integreringen og sosialiseringen som Dagsavisen påpeker.

Siden 2010 er bruken av kontantstøtte redusert med over 50 %, og antallet som fikk utbetalt kontantstøtte i desember etter fylte ett år, har aldri vært så lavt som i 2021. Disse barna startet sannsynligvis til hovedopptaket samme år. Kontantstøtten fungerer altså i praksis kanskje allerede som en ventestøtte – for de fleste. Men når det gjelder sårbare ettåringer bør vi også kunne ta oss råd til «de få». Ikke alle erfarer at ettåringen er klar for barnehage.

Vi kan alle håpe at tidlig barnehagestart er et gode for alle barn, men norsk forskning viser at småbarnsavdelinger har varierende kvalitet. Barnehageforsker May Britt Drugli mener at «politikerne må bli litt mer bekymret for ettåringene».

Helt ferske tall fra Samordna opptak viser dessuten at det for første gang er færre førstevalgssøkere enn studieplasser på barnehagelærerutdanningen. Økonomi, IT og teknologi frister mer – helt i tråd med Nettavisens Gunnar Stavrums oppfordring til kvinner om å bli ingeniører og økonomer for å unngå å bidra til at kvinner «i snitt er et underskuddsfenomen».

Omsorgsarbeid kan være svært krevende og er sjelden en kilde til høy lønn og status. På midten av 1970-tallet slet Norge med rekruttering av husmorvikarer, og det ble påpekt at det var behov for det dobbelte. Kvinnesakskvinnen Clara Ottesen uttalte seg den gang slik til det feministiske tidsskriftet Sirene: «Unge piker i dag vil inn i yrker med bedre muligheter til avansement og fortjeneste». Ser vi samme tendens i dag?

Det er på høy tid at politikere og redaksjoner tar en grundig vurdering av verdien av omsorg og hever debatten til å handle om de minstes behov og barnehageøkonomiens begrensninger.