Nyskaping i krise – med oljen mistet vi gangsynet

Våre politikere snakker ofte om behovet for nyskaping og det «Grønne skiftet». Det hjelper svært lite med bare prat. Noen må gjøre noe. Pandemien har gitt oss en påminnelser om hvor sårbart politikerne har gjort samfunnet. Vi produserer nesten ingen ting lengre og vi har valgt dette sporet med «bind for øya». Før «oljealderen» var situasjonen en annen: Mot slutten av 1960-tallet bodde det kun 3,5 millioner mennesker i Norge. 450 tusen jobbet i industrien og vi hadde en offentlig sektor på kun 285 tusen ansatt – uten datamaskiner! Det var sju arbeidere per pensjonist. Vi produserte nesten alt vi trengte bortsett fra biler og fly. Alt av «hvitevarer», radio og TV, møbler, elektroartikler, lyspærer og telefoner.

Sko- og konfeksjonsbransjen var stor. Tandberg var en pioner innen datamaskiner. Vi produserte til og med bildekk. Tusener av sykler og mopeder rullet ut fra Stavanger. Plast- og verktøyindustrien blomstret. Treforedlingsbedrifter med cellulose- og papirproduksjon vokste og sagbrukene dekket behovet for trematerialer til alle nye boligprosjekter. Enorme vannkraft- og industrianlegg ble bygget over hele landet. På Jæren produserte man landbruksmaskiner. Brøyt gravemaskiner var et begrep og Moxy «dumpere» skremte Volvo, men vi maktet ikke merkevarebyggingen. Skipsverftene blomstret og var klare når oljeeventyret startet. Hvert femte handelsskip på verdenshavene var norske.

Med oljen mistet vi gangsynet. Lønnsnivået løp løpsk samtidig som antall offentlig ansatte eksploderte. Dette ledet til et kostnadsnivå som gjorde det nærmest umulig å produsere varer og bruk av fagarbeidere ble unormalt kostbart. Behovet for penger til det offentlige ble nærmest bunnløst. Skatt og avgifter vokste, merverdiavgiften vokste fra 10 til 25 prosent og nå var det ingen grenser for skattevesenets avgiftsjakt. Bompenger og eiendomsskatt dukket opp, og har bare økt. Det er innlysende at dette ikke kan fortsette når oljeinntektene reduseres dramatisk.

Pandemien har imidlertid satt søkelyset på den situasjonen vi har havnet i. Vi må endre kursen og lære av «gamle dager»!

Som pensjonert designer, produktutvikler og oppfinner har jeg vært med på hele reisen – og etter hvert blitt mer og mer fortvilet over utviklingen og politikernes manglende evne til å se faretegnene. Tydeligvis har de fleste nasjoner gått i fella og først sett dette når pandemien startet.

Nå ønsker man nyskaping, men politikerne er for ensidig opptatt av energislukene 5G, apper og Hi Tech, til å satse bredt og tungt nok på et mye videre spekter av tiltak. Vi har 11.000 milliarder «på bok» og bør hurtigst mulig sette i gang et bredt nyskapingsarbeide.

Nesten alt vi hadde av infrastruktur og verksteder for produktutvikling er borte. Men vi sliter like mye med hovedproblemet: Finansiering fra A til Å. Forståelsen for merkevarebygging og tung markedsføring er på bunnivå. Vi har et betydelig behov for erfarne offentlige og private spesialister på området. Ikke minst trengs kapital. Selv det minste prosjekt koster millioner og det nytter ikke med noen titalls millioner. På landsbasis duger heller ikke noen hundre millioner. Ved å bruke milliarder på en proff måte vil vi få ti ganger i utbytte og skape nok arbeidsplasser til alle.

Den store utfordringen blir å skape nyttige og miljøvennlige produkter og tjenester som det er reelt behov for. Vi burde produsere en mengde «Kina-produkter» selv, inklusiv sko og konfeksjon, men da kreves at vi kan konkurrere. En fantastisk spennende og interessant utfordring for kommende generasjoner. Det vil resultere i et skifte i yrkeslivet hvor flere jobber med verdiskapende arbeid og færre med ikke-produktivt papirarbeid.