Nukleær sabelrasling

Den nukleære sabelraslingen mellom USA og Nord-Korea blusser opp igjen. Nord-Koreas underlegenhet, kombinert med løsslupne trusler, kan skyve statene farlig nær atomkrig.

Året går mot slutten og vi nærmer oss tradisjonen tro nyttårstalen til Nord-Koreas leder, en tale av stor symbolsk betydning for regimet.

Kim Jong-un ringte 2019 inn med en advarsel om en kursendring dersom USAs sanksjonsregime vedvarte, og året har siden dette vært preget av tiltakende nordkoreanske provokasjoner.

Nordkoreanske missiltester har kommet på løpende bånd siden sommeren. Adventstiden ble innledet av en ridende Kim Jong-un på vei til det hellige Paektufjellet, og fulgt opp av lovnader om innkommende «julegaver» dersom USA ikke endrer kurs.

Dette tyder på at en «spektakulær» provokasjon er forestående. Det er derfor knyttet stor spenning til årets tale og hva nyåret bringer.

Det er over to år siden president Donald Trumps’ twitter-triade mot Nord-Koreas kjernevåpen- og missilprogram. Presidentens trusler om «fire and fury» som verden aldri har sett maken til, ble heldigvis avløst av dialog, og det de to lederne har kalt et «spesielt vennskap» dem imellom.

Presidenten kan derimot ikke lenger gjemme seg bak en fortelling om diplomatisk suksess, og presset for å slå tilbake øker. Hva kan skje dersom en stadig mer presset Trump føler seg forrådt av sin «spesielle» venn, og gjenopptar twitter-tråden fra to år tilbake?

Kjernevåpen har økt Nord-Koreas kapasitet til å utrette massiv ødeleggelse på svært kort tid. Denne effekten utgjør kjernevåpenets avskrekkende kraft.

Denne logikken gir også opphav til «kjernevåpenoptimisme». Tanken er at kjernevåpen, gjennom å øke den potensielle kostanden ved krig, skaper stabilitet og mindre konflikt. Skal vi tro optimistene trenger omverdenen i liten grad å bekymre seg for et kjernefysisk Nord-Korea. Regimet vil kanskje i mindre grad la seg dirigere av andre stormakter, men kjernevåpnene vil ikke benyttes til å utfordre andre til storkonflikt.

Et mer pessimistisk syn vektlegger at misforståelser, tekniske feil eller en følelse av sårbarhet kan føre til at kjernevåpen blir anvendt, og at jo flere land som besitter kjernevåpen, desto større blir faren for bruk.

Mer substansielt kan en også rasjonalisere bruken av kjernevåpen når en liten kjernevåpenstat, som Nord-Korea, utfordres av overmakten. I dette tilfellet USA. Rasjonale utløses av den svakes begrensede andreslagsevne, forstått som evnen til kjernefysisk gjengjeldelse etter at en selv har blitt angrepet.

To scenarier for atomkrig:

1) Nord-Koreas begrensede kjernevåpenarsenal gir USA en potensiell evne til å paralysere deres kjernevåpen med et forkjøpsangrep. Dette kan gi opphav til et såkalt «use-it-or-lose-it» scenario, der en stat frykter å miste evnen til å angripe, dersom motstanderen slår til først. Risikoen for et slikt scenario øker betraktelig i en verden der trusler om innkommende angrep løper fritt. Finner Kim Jong-un det sannsynlig at et slikt angrep er i gjerde, kan han ha et insentiv til å angripe med alt han har, før USA rekker å lamme Nord-Koreas kjernevåpensystemer.

2) Et annet, og kanskje mer sannsynlig scenario, er dersom Nord-Korea står ovenfor det de tror er et amerikanskledet regimeendrende angrep. Ettersom Nord-Korea ikke har mulighet til å stanse overmakten med konvensjonelle midler, kan det være rasjonelt å uttrykke offervilje og stryke med et begrenset kjernevåpenangrep.

Et slikt angrep vil rettes mot et mål av begrenset, men fremdeles utstrakt verdi, for amerikanerne. Samtidig vil angrepet implisitt innebære en trussel om eskalering, dersom invasjonen ikke stanses. Selv om Nord-Koreas evne til å nå det amerikanske fastlandet med kjernevåpen fremdeles er usikker, kan dette være den neste trussel i eskaleringsstigen. Da er spørsmålet om Washington er villig til å ta denne risikoen for å styrte regimet i Pyongyang. Svaret er trolig «nei».

Selv med et «optimistisk» syn på kjernefysiskavskrekkning, vil sannsynligheten for at disse scenariene utspilles, øke parallelt med intensiteten ved trusler og løsslupne twitter-meldinger.

Disse behøver ikke å være sannferdige, men skape usikkerhet hos motstanderen. Et viktig premiss i konfliktstudier er at det ikke er din intensjon, men din fiendes oppfatning av din intensjon som skaper konflikt. Altså kan en feiltolket trussel utløse en utilsiktet kjernevåpenkrig. Når motstanderen besitter kjernevåpen og samtidig befinner seg i en svært underlegen posisjon, er det derfor viktig å, bokstavelig talt, holde tungen rett i munnen. Noe som til nå ikke kan sies å ha vært Trumps sterkeste side.

Disse scenariene viser ikke nødvendigvis til de mest sannsynlige utfallene, men belyser to potensielle veier til kjernevåpenkrig. Den første er forholdsvis direkte, og bør være mulig å unngå. Den andre er mer subtil, og kan derfor være mulig å vikle seg inn i ubevisst.

Begge bør imidlertid tas hensyn til når en truer en stat i Nord-Koreas situasjon. Ikke fordi sannsynligheten for atomkrig er veldig stor, men fordi konsekvensene dersom den skulle bryte ut, er så uendelig store.