Norsk natur blir ofret på det grønne skiftets alter

Naturtap, klimaendringer og det grønne skiftet får stadig større plass i det offentlige ordskiftet. Fornybar energi og såkalte smarte løsninger skal peke ut veien videre. Dette gjentas med hyppighet av politikere og beslutningstakere av alle valører. Det er imidlertid så langt lite som tyder på at vi er på rett vei for å løse natur- og klimakrisen, og det er spesielt to forhold som dagens samfunn ikke tar tilstrekkelig tak i. Vi må endre tankesett og vi må rigge en del av miljøforskningen på nye måter.

Offentlig debatt preges av et øredøvende mantra om at vi trenger mer energi, en holdning som bygger på et ensidig makt- og vekstperspektiv om at samfunnet for all del skal skånes for dyptgripende endringer. Alternative syn som at vi faktisk har nok energi, at den kan brukes mer fornuftig og at svaret på fremtidens utfordringer ikke minst ligger i redusert forbruk, blir stort sett avfeid som urealistiske uten forsøk på seriøs analyse eller debatt. Nei, nå dreier det seg om smarte løsninger, underforstått at vekst og forbruk skal øke mens vi muligens skjermer små biter av sårbar natur, restaurerer litt her og der og se hvordan det går. Det hjelper lite. Norsk natur er på full fart mot å bli ofret å det grønne skiftets alter.

Vi må erkjenne at en reell nedbremsing av naturtap innebærer dype konflikter hvor ulike samfunnsinteresser står steilt mot hverandre. Vi må bevege oss bort fra ideen om at vi kan få både i pose og sekk og heller rette oppmerksomheten mot hva er det faktiske handlingsrommet vi har hvis vi oppriktig ønsker å bremse naturtapet i jaget etter mer fornybar energi. Det vil nærmest kreve et paradigmeskifte i dagens politikk å dreie tankesettet mot andre mål, men det er selvsagt ikke umulig.