Norge må granske om politiets rolle har en effekt i ruspolitikken

Det er lite som tyder på at politiets preventive tiltak i ruspolitikken har fungert. Ser vi på en oversikt over narkotikautløste dødsfall fra 2010 til 2021, har tallet vært på mellom 250 og litt over 300 – med et gjennomsnitt på 269 per år, og blant Europas høyeste per innbygger.

Med andre ord, dagens ruspolitikk er mislykket, og har vært det gjennom mange år.

Gjennom alle disse årene har myndighetene stolt på politiets oppsøkende arbeid, og preventive effekt til å løse dette. Tallenes tale er klar: De kan ikke brukes til å bevise noen suksess med dagens linje. Når man likevel velger å forsvare dagens linje er det dermed vanskelig å se at det skal være fordi man er overbevist av tall og realiteter, men kanskje heller frykt for å ta innover seg at man må tenke nytt og legge fra seg gamle kjepphester?

Vi i AUF mener at dette arbeidet må evalueres etter resultater, på samme måte som vi evaluerer alle andre helsepolitiske virkemidler i Norge. Det er å ta rusavhengiges situasjon like seriøst som vi gjør med andre grupper som sliter med andre helseproblemer. Med en seriøs evaluering som kan ta utgangspunkt i tallene, ikke politiske overbevisninger, kan vi en gang for alle få et svar på hvordan Norge feilaktig har behandlet rusavhengige gjennom mange år.

Nylig fikk vi rapporten fra rolleforståelsesutvalget, og den var rystende og justispolitisk alvorlig. Det er også en kraftig kritikk av politiets rolle, som henger sammen med det ruspolitiske arbeidet. Det virker som at politidirektoratet har outsourcet arbeidet til en privat organisasjon som har reist rundt uniformert for å spre skremsel og en politisk overbevisning. I tillegg til opplæring av nye politifolk.

Dette må være en del av evalueringen, i tillegg til at vi trenger flere svar på hvordan den forferdelige praksisen med kroppsvisitasjoner har vært akseptabelt i så mange år.

Det er en klar forventning at denne rapporten følges opp og får politiske konsekvenser.

Vi mener at sosial- og helsepolitiske spørsmål trenger sosial- og helsepolitiske løsninger. Og en forutsetning for å få til dette er å oppheve straffansvaret for eget bruk, og heller overlate det oppsøkende arbeidet til sosialarbeidere og helsefagarbeidere.

Politikkens ansvar er å stille opp for de som trenger politikken mest. Det gjør vi blant annet ved å sette de faktiske resultatene av politikken først, fremfor ens egen motvilje til å innse at noe ikke funket som man trodde. Vi må ta på alvor at mange rusavhengige i Norge ikke har tillit til, eller er redd for å oppsøke, vår felles velferd. Da må vi snu skuta.

Vi må bredde ut heroinassistert behandling i hele landet som en permanent løsning, avvikle ordninger med ruskontrakter, tilrettelegge for flere brukerrom og sikre at de rådgivende enhetene i kommunene faktisk gir hjelp.

Ruspolitikken i Norge må behandles som alle andre politiske saksfelt, med respekt og med utgangspunkt i tall og virkeligheten. Derfor må vi ha en evaluering av hvordan rusavhengige har blitt behandlet, og hvorvidt politiets avdekkede rolle ved bruk og besittelse av doser til eget bruk faktisk kan kalles rusforebyggende, eller om det er en feilslått, virkelighetsfjern, inngrodd politisk overbevisning om at straff burde funket.