Naturens «Mission Impossible»

Hollywood-stjernen Tom Cruise’ klatring på Preikestolen var en av årets mediebegivenheter i 2017. At klippen Tom Cruise som spesialagenten Ethan Hunt klatret i ble framstilt som indisk i «Mission: Impossible – Fallout», understreker salget av Norge som kulisse. Lysefjorden? Kashmir? Samme kan det være. Fjell er fjell.

Jeg skal innrømme at det er mange år siden jeg gikk de to timene opp til klippen som henger 604 meter over Lysefjorden. Det er med Preikestolen som med Louvre i Paris – de er der, men hvem gidder å stå og gå i kø for å ta en selfie? Forleden orket kunstneren Elin Melberg å ta turen, utstyrt med fjellsko og turisttoleranse. Melbergs Facebook-post fra de sherpa-bygde trappene opp til platået på det som er en ganske krevende tur, beskriver kollisjonen mellom natur og masseturisme:
«Her var det mangfold: vi så asiater i HØYE hæler, som knota seg opp stein etter stein, i sakte tempo (jeg skjønner det ikke!). Vi så innslag av crocs (Crocs!). Noen gikk på strømpelesten. Andre barføtt. Sandaler. Vi gikk forbi mange som absolutt trenger musikk på en slik tur – naturen er ikke nok – og som gledelig spilte høyt fra sine gadgets langs fjellstien, for å kunne dele det med oss andre.» LES OGSÅ: Tom Cruise takker publikummet på Preikestolen

Fra toppen: «Da vi kom opp var det et folkehav som møtte oss. Høylytte språk i alle versjoner, kameraer og selfiestenger godt blandet med gåstaver. Vi prøvde å finne en litt roligere flekk, slik at vi kunne innta en kaffe fra termosen. Det gikk ikke. Det var kaos. En drone suste plutselig over hodene våre (tross skilt om forbud) og summet med sin elektronikk. I bakgrunnen hadde en person funnet ut at han ville dele sin tverr- (eller pan?) fløyte-kompetanse. Han spilte sangen sin, slik at alle vi hundrevis måtte høre på. En gutt gikk med mobilen sin langs kanten på Preikestolen med løs skosnor.»

Turisme er et satsingsområde for Stavanger, Rogaland, Vestlandet, Norge. Noe skal vi ha å leve av etter oljen, men må turismen ha prefikset masse? Hva skjedde med kvalitet? Planer for å slippe turister inn i sårbare naturområder? Rett og slett forsøk på styring? Noe blir gjort. Organiseringen rundt Preikestolen-turene er blitt bedre de siste årene. Det er parkeringsplasser, vakter som informerer og gir råd, men som selvsagt er uten myndighet til å stanse turister som ikke er rustet for norsk natur. Allemannsretten gjelder også for høye hæler.

Preikestolen og Kjerag er utstyrt med telleapparater for å finne tålegrensen. I juni gikk 64.354 personer opp til Preikestolen, og fra anslagsvis 50.000 besøkende i 1992 til fjorårets minst 300.000 peker pilene oppover. Hvor det skal ende? Den ene utgangen er at Preikestolen går i den samme turistfellen Stavanger og Bergen har gått i ved ukritisk å ta imot et stort antall cruiseskip. Fastboende irriteres og provoseres og i stedet for å være gode verter blir vi turistmotstandere siden slitasjen, utslippene og omkostningene blir så store. Masseturisme er selvødeleggende.

For Preikestolens, Kjerags, Trolltungas og Lofotens og norsk naturs del utfordrer masseturismen allemannsretten. Temaet er i seg selv vanskelig å diskutere fordi allemannsretten er like norsk som Dovre, 1814 og dugnad. I en kronikk i Aftenposten i 2016 viste universitetslektoren, journalisten og den alpine redningsmannen Sindre Bø hvordan forsvaret for allemannsretten er i ferd med å bli et allemannsanarki. Både myndighetene og turistorganisasjonene slåss imot når det kommer opp forslag om løypeavgift, slik det tidligere ble foreslått i Forsand – Preikestolens hjemkommune. Bø viser til Marianne Reusch, jurist med kanskje Norges dypeste innsikt i allemannsretten og friluftsloven. Hun har påpekt at lovens ord heller burde ha vært: «Bare når det skjer hensynsfullt og varsomt, kan enhver ferdes fritt i utmark…». Hensynsregelen er allemannsrettens grense. Så mye har man lov til, men heller ikke mer.»

Turister må på do, de må kaste fra seg søppel, og de må reddes fordi det kan begynne å snø i norske fjell i juli. Vi bør kanskje ta innover oss at allemannsretten med herligheter som fri ferdsel og gratis redningsoperasjoner, ikke lar seg kombinere med la oss si en dobling av turiststrømmen til Preikestolen. Instagram-turistene tar ikke til fjells av de norske fotturistgrunnene som vi lærte av den engelske overklassen. De tar turen til Preikestolen, Kjerag og Trolltunga av samme grunn som de besøker Louvre. Å ha vært der, å ta en selfie i spektakulære omgivelser er det som er opplevelsen, ikke naturen eller Mona Lisa. Instagram-turistene kan gjøre som i Louvre. Betale for seg.

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis