Når strikken ryker

Dette var i utgangspunktet en tilsvar til «anonym lærer» etter hennes debattinnlegg i Dagsavisen (15. juni), der hun skriver at hun ikke orker å bli slått lenger.

Da jeg først leste det så ble jeg forbannet. Men jo mer jeg puster mens jeg leser og jo mer jeg tenker mens jeg puster, så ser jeg jo at hun mener akkurat det samme som meg!

Barnet mitt er ett av de mellom ett og tre barna i hver gruppe som har en diagnose. En av dem som læreren fysisk måtte ut og lete etter, etter at hen løp ut fra timen hver gang det ble vanskelig.

Og når hen ikke fikk løpt ut av klasserommet så var hen en av de som skrek og ropte høyest. Ikke ofte, men de gangene strikken hens var tøyd så langt at det var like før den brast.

Da skrek hen høyt. Og hen sparket og slo faktisk også. Da hen med makt ble holdt igjen inne i klasserommet, mens det eneste hen ønsket var å komme seg bort.

Bort fra de voksne som nå holdt hen fast, selv om hen hadde det vondt. Jævlig vondt!

Ja, barnet har en «utviklingsforstyrrelse». Hen klarer ikke å uttrykke ubehag og glede som «alle andre». Fysisk utagering et et nødvendig språk for mitt barn.

Fysisk utagering er noe andre barn synes er veldig gøy å se på. Og når hormonene begynner å sprette så blir disse barna meget flinke til å trigge denne fysiske utageringen. Og når denne fysiske utageringen kommer til syne så har mitt barn undertrykt dette i lang tid.

Fordi mamma har bedt hen om ikke å utagere. Fordi læreren(e), som har lovet å passe på hen, har bedt hen om å ikke utagere. Og fordi hen selv vet at det er «galt» å utagere.

Men til slutt klarer hen ikke lenger. Kroppen hens klarer ikke lenger. Den indre turbulensen går amok. Og hen utagerer. Hen skriker – av redsel og fortvilelse – og hen løper for å komme seg ut. Bort fra alle som gjør det vanskelig for hen. Men læreren holder hen fast. Og da kommer sparket! Da kommer slaget!

Hen har utagert – til tross for at hen vet at det er «galt» og til tross for at hen ikke ønsker å gjøre det.

Mitt barn har ikke forutsetninger for å mestre de sosiale kravene i en klasse- eller skolesituasjon. På grunn av sin diagnose og nevrologiske tilstand. Men hen har ikke noe valg, for den nye enhetsskolen krever at hen er til stede – på lik linje med alle andre. Nå skal alle «inkluderes» i den flotte enhetsskolen.

Det er bare det at det ikke finnes rom for å inkludere alle i den norske skolen. Her skal alle behandles likt – til tross for at forutsetningene ikke er like.

Barnet mitt har rett på så mye. Blant annet mye tilrettelegging. Men det får hen ikke. For skolen har ikke penger. Rektorer rundt om i landet rapporterer at de hver eneste dag må ta et valg om hvilket lovverk de skal bryte. For det er ikke nok midler til å følge alle.

Da blir lærere og rektorer heller veiledet – eller villedet – til å melde til barnevervet. Til tross for at både skoleeier og barnevern vet at dette ikke er barnevernets bord. Til tross for at barne- og familieminister Kjersti Toppe beklager at dette skjer.

Da går det nemlig noen måneder med på å gjøre en undersøkelse og skoleeier kan «puste». Og skoleeier er noen måneder nærmere å slippe å ha dette «problembarnet» i sin skole.

I den flotte enhetsskolen som skal være så inkluderende.

Så kjære anonym lærer: Jeg føler så med deg! Det er ikke riktig at du skal måtte fungere som spesialpedagog, helsesykepleier og fengselsvakt – du skal gjøre det du er utdannet til – nemlig være en flott lærer til barn som har et godt utgangspunkt til å ta i mot denne læringen.

Slik situasjonen er nå så har du ikke tid til dette, for alle tilleggstitlene dine spiser opp tiden du har til å lære bort. Samtidig som våre kjære «diagnosebarn» blir ødelagt for livet av mangel på tilpasning.

Samtidig som de elevene som har forutsetninger for å lære i denne skolen heller ikke får et godt arbeidsmiljø. Noe de også har krav på å ha!

Så til alle flotte og engasjerte lærere: Slå dere sammen med oss fortvilede foreldre og la oss sammen løfte vår felles skjebne. Det er behov for dere i samfunnet!

Det er behov for at politikere og kommuneledelser ser og gjør noe med den «inkluderende enhetsskolen». For den er ikke inkluderende slik den er nå.

Den skaper avstand – ikke enhet!

• Dagsavisen kjenner identiteten til forfatteren av innlegget.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen