Når samfunnets voktere trenger beskyttelse

Det er en grunnleggende forventning i ethvert samfunn: Trygghet. Trygghet for at lover og regler blir håndhevet, og at de som bryter dem blir holdt ansvarlige. I bunn og grunn er det dette kriminalomsorgen er ment å sikre. Men bak høye murer og låste dører, bak de grå veggene som skjuler samfunnets mørke hjørner, er det en gruppe som i stor grad blir oversett når vi snakker om trygghet – fengselsbetjentene.

I dagens økonomiske klima er arbeidsforholdene i kriminalomsorgen på et kritisk vippepunkt. Det er som om samfunnet har glemt at det er mennesker – dyktige, dedikerte mennesker – som går på vakt for å sikre at rettferdigheten opprettholdes. Men hvem er det som beskytter dem når belastningen og byrden blir for stor?

Vi står overfor en sammenheng av utfordringer som truer med å undergrave hele systemet. Dårlige økonomiske tider har ført til økonomiske kutt som legger press på allerede anstrengte ressurser. Høyt sykefravær er en konstant påminnelse om den psykiske og fysiske belastningen som fengselsbetjentene står overfor. Mange begynner og slutter i altfor tidlig alder, da de møter en arbeidshverdag som tapper dem for motivasjon og energi.

Den psykiske belastningen på fengselsbetjentene er uforsvarlig høy. De står ansikt til ansikt med samfunnets mørkeste sider, dag etter dag. De håndterer konflikter, vold og trusler. De bærer byrden av å skulle rehabilitere og tilbakeføre til samfunnet, og samtidig opprettholde sikkerheten. Dette er en oppgave som krever styrke både mentalt og fysisk, men som sjelden blir anerkjent.

Lønnsnivået og utviklingsmulighetene for hver enkelt ansatt er langt under det som kan forventes for en så viktig rolle i samfunnet. Fengselsbetjentene utfører et krevende arbeid som krever dyktighet, årvåkenhet og dedikasjon. De utsetter seg for risiko for å beskytte samfunnet, men likevel har de ikke den økonomiske anerkjennelsen de fortjener.

Det er også frustrerende å se at politisk ledelse og vårt eget direktorat ser ut til å bry seg nevneverdig lite. De fortsetter de økonomiske kuttene og prioriterer ikke arbeidsvilkårene til de ansatte som bokstavelig talt holder samfunnet sammen. Mangelen på støtte og ressurser setter ikke bare de ansattes helse og sikkerhet i fare, men det truer hele straffegjennomføringskjeden og visjonen om straff som endrer.

Det er på tide å stille spørsmålet: Hvem vil være fengselsbetjent? Hvem vil velge en karriere som innebærer høy risiko, lav belønning og manglende anerkjennelse? Hvis vi ønsker å opprettholde en kriminalomsorg som faktisk fungerer, er det på høy tid at politisk ledelse og direktorat tar arbeidsforholdene til fengselsbetjentene på alvor.

Vi kan ikke lenger tillate at samfunnets voktere blir forsømt. Det er på tide å gi dem den støtten, anerkjennelsen og de ressursene de fortjener. Det er på tide å spørre oss selv hva slags samfunn vi ønsker å leve i, og om vi er villige til å investere i dem som bidrar til å holde tryggheten vår intakt, selv når de står overfor utfordrende tider.

Arbeidsforholdene i kriminalomsorgen må bli en prioritet for samfunnet som helhet. Vi kan ikke la de som verner om samfunnet, stå uten beskyttelse når de selv trenger det som mest.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen