Når eldreomsorgen blir en likestillingsfelle

Foreldrene mine og jeg har flere ganger snakket om hva som skjer når de blir gamle og syke. Begge har uttalt at det ikke er min jobb å ta vare på dem da. Men selv om de sier det, vil velferdssystemet la meg slippe ansvaret?

Eldre skal bo hjemme lengre, nesten 3.000 står i sykehjemskø, vi mangler folk i kommunehelsetjenesten, arbeidstakere i hjemmesykepleien løper fra oppdrag til oppdrag med stoppeklokke og vi hører skrekkhistorier med eldre som blir liggende lenge uten nødvendig hjelp.

I dette systemet må pårørende trå til for å sikre en verdig alderdom, men til hvilken pris?

Stadig hører jeg historier om mennesker som tar ansvar for sine kjære. Ektefeller, barn, nieser og nevøer som ofrer tid, studier, jobb og helse for å ta ansvar når velferdssystemet svikter. De vasker, gjør innkjøp, manøvrerer seg gjennom utallige skjemaer i byråkratiet, betaler regninger, kjører og henter, lager mat og mye, mye mer.

I kvinnehelseutvalgets NOU kan vi lese at det er rundt 800.000 nordmenn over 18 år som gjør en innsats som pårørende, og uformell omsorg er beregnet til om lag 136.000 årsverk – ikke langt unna de 142.000 årsverkene i kommunale omsorgstjenester. Den største gruppen som mottar hjelp fra pårørende er eldre.

Her er det også kjønnsforskjeller. Kvinnelige pårørende bruker i gjennomsnitt 12 timer per uke på pårørendearbeid, mens menn bruker 9 timer (Kvinnehelseutvalgets NOU).

Samtidig viser forskning at hvis du har en hjelpetrengende mor vil du som datter motta mindre hjelp fra det offentlige enn om du hadde vært sønnen i familien. Faktisk konkluderte forskningen, Equal opportunities and long-term care, med hele to timer per uke i forskjell.

Denne uformelle omsorgen koster. En svensk studie viser at kvinner i lønnet arbeid ble bedt om å redusere antall arbeidstimer om mannen trengte omsorg. Dette var ikke tilfellet for menn. Pårørendeansvar over tid kan også gi helseutfordringer. Velferdspermisjoner og sykemeldinger i forbindelse med pårørendeansvar er derfor vanlig.

Når vi vet at kvinner tar større ansvar for aldrende eldre i familien, må vi spørre oss om dagens eldrepolitikk er en likestillingsfelle. Mister vi yrkesaktive kvinner til ulønnet pårørendearbeid? Er det rett at kvinner mister fritid og blir sykmeldt for å ta det ansvaret velferdssystemet skulle tatt?

Her må vi ta grep. Vi må snakke om sykehjemsdekning som vi snakker om barnehagedekning. Vi må styrke lønns- og arbeidsvilkårene i eldreomsorgen. Og vi må sikre de ansatte lønn under utdanning.

Ved å sikre dekningen beskytter vi våre kjære på kryss og tvers av landet. Ved å øke lønna og styrke arbeidsvilkårene, får vi folk til å ville jobbe i eldreomsorgen. Og ved å sikre lønn under utdanning sikrer vi at folk vil begynne i eldreomsorgen.

Vi vet at vi blir stadig flere eldre i årene framover, men jeg håper vi kan sikre en eldreomsorg som tjener alle og som ikke blir en likestillingsfelle – der noen må ta en større del av regningen enn andre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen