Når de moderate gjør opprør

Etter Alta-saken ble det etablert et nytt system for å håndtere forholdet mellom norske myndigheter og samene. Regjeringa Støre har undergravd systemet ved å så tvil om at den norske rettsstaten fungerer. Fosen-aksjonene er et svar på dette: Et opprør for å bevare det bestående.

For rundt femten år siden holdt jeg et foredrag for nepalske urfolk om vårt system for forvaltning av konflikter mellom stat og urfolk. Jeg fortalte om hvordan det gamle systemets store krise, Alta-saken (1968–1982), tvang fram et nytt system.

En samisk opplevelse av kronisk avmakt hadde fått Norge til å eksplodere i konflikt. Økt samisk makt over eget folks framtid var en del av løsninga for å skape fred.

Norge fikk et folkevalgt samisk organ som kunne fortelle myndighetene når de var i ferd med å krysse viktige grenser for samene – Sametinget (1989) – og lover som skulle gi samene ei hånd på rattet og beskyttelse av deres kultur og samfunn.

Jeg understreket at fortsatt var det mye uavklart i det norsk-samiske forholdet, både juridisk og politisk. Systemet var ikke perfekt, og fortsatt under konstruksjon. Likevel var det noen som kom med følgende kommentar etterpå: «Han der må tilhøre en moderat fløy i politikken».

Jeg hadde pliktskyldigst holdt mitt foredrag så nøytralt som mulig, men hadde likevel blitt avslørt som tilhenger av det norsk-samiske systemet. Jeg så ikke behov for radikale endringer.

Noen mente at alt dette var skrekkelig naivt: Stat og storkapital kan man ikke stole på, så slike kompromisser monnet ikke – urfolk måtte få full myndighet over sine tradisjonelle områder.

Hvorfor tenkte ikke jeg sånn?

Svaret er tillit. Jeg trodde på at staten Norge fungerer som den skal, at alle forholder seg til de samme lovene og reglene, og at de som bryter dem stilles til ansvar.

I 2023 mistenker jeg at stadig færre nyhetslesende mennesker tenker sånn. Vi har sett for mange samfunnstopper tøye eller bryte regler, og nekte å ta ansvar når de blir tatt. Pendlerboliger. Inhabilitet. Solbriller. Ektemenn ute av kontroll.

For meg personlig var det Fosen-saken som knekket tilliten.

I 1982 falt Høyesteretts dom i Alta-saken: Utbygginga var lovlig. Folkeaksjonen mot utbygging ble avslutta. I 2021 falt Høyesteretts dom i Fosen-saken: Utbygginga var ikke lovlig, det forelå sågar et menneskerettsbrudd.

Siden dommen har regjeringa gjort så lite med saken at Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) mener det i seg selv kan utgjøre et nytt menneskerettsbrudd.

Etter fem hundre dager kokte det over. Systemet for konfliktbehandling som var blitt etablert etter Alta-saken, var nemlig basert på tillit. Tillit til at å få rettigheter anerkjent betyr noe i praksis. Til at myndigheter og samer forholder seg til de samme lovene og reglene. Når Støre-regjeringas behandling av Fosen-saken skapte berettiga mistillit, klarte ikke lenger systemet å levere stabilitet og fred.

Mistillit kan medføre apati eller opprør, og de som deltar i Fosen-aksjonene har valgt det andre. Men det er et underlig opprør, for kravene er ikke radikale. Tidvis er virkemidlene og retorikken kvass, men til sjuende og sist er aksjonistenes krav at det bestående systemet skal fungere.

Man står der på Eidsvolls plass sammen med statuen av Johan Sverdrup og demonstrerer for rettsstaten og ryddig maktfordeling mellom dømmende, utøvende og lovgivende makt.

Det er vanskelig å tenke seg noe mer traust.

Hvis Fosen-aksjonen er radikal i form og moderat i innhold, framstår regjeringa stadig mer som det motsatte. For det er vel en temmelig radikal endring av Norge hvis regjeringa skal kunne bestemme at politiske prestisjeprosjekter trumfer Høyesterett?

I 2023 har norsk politikk kommet dithen at å tilhøre en moderat fløy kan føre deg ned til en protestleir foran Stortinget.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen