Naiv? Jeg?

Hva forbinder du med olja? Penger, velferdsstat og arbeidsplasser? Eller miljøødeleggelser, naturkatastrofer og et økonomisk tapsprosjekt? Det er noe sant sant ved begge fortellingene. Men den viktigste forskjellen, er at den ene ligger bak oss, og den andre gjelder her og nå.

Uansett hva du måtte om olja, er én ting sikkert: Vi kan ikke fortsette å lete etter den.

Som en kommentator hos CNN nylig påpekte, leker Norge klimahelt samtidig som vi tjener på enorme CO2-utslipp. Regjeringen viser ingen tegn til å ville endre dette. Også forskerne for FNs klimapanel kritiserer den manglende forståelsen for at norsk oljeproduksjon saboterer verdens kamp for å nå 1,5-gradersmålet. Sveinung Rotevatn vinner ikke klima- og miljøkampen uten å endre norsk oljepolitikk. Det er på tide at Rotevatn sørger for samstemt politikk, og slutter å lukke øynene for Tina Brus naive fremtidsillusjon.

Regjeringens eventyr hopper glatt over kapitlet der oljeletingen motarbeider klimamålene. Politikken utgjør både en trussel for økonomien, verdens mest sårbare og vår alles fremtid. Vi kan ikke la norske politikere stikke av fra klimaansvaret.

Hva skaper en trygg fremtid?

Olje- og energiminister Tina Bru hevdet i en NRK-artikkel den 5. februar at det ligger «tiår med lønnsom produksjon på norsk sokkel foran oss, og mange lønnsomme arbeidsplasser». Men regjeringens egen nye perspektivmelding anslår at norsk olje- og gassproduksjon ventes å falle med 65 prosent fram mot 2050 – selv med nye funn. Å fortsette utvinning og produksjon er ikke bærekraftig. Den harde realiteten er at oljens gullalder er over.

Som ung klimaaktivist blir jeg ofte beskyldt for å være lite realitetsorientert. Ord som «virkelighetsfjern» og «naiv» ligger lett tilgjengelig for alle som ønsker å kritisere, selv om man løfter fakta fra verdens fremste forskere.

Fossile politikeres manglende omstillingsevne er langt mer naiv.

Ifølge FNs klimapanel sine beregninger i 1,5-gradersrapporten, må 80 prosent av verdens oppdagede oljereservoarer i 2018 forbli i bakken, for å stoppe den globale oppvarmingen ved 1,5 grader. Det vil si at vi i dag har funnet langt mer olje enn vi kan nyttiggjøre oss av. Det er meningsløst at staten i leterefusjonsordningen subsidierer 78 prosent av utgiftene ved leting etter ny olje, når disse pengene burde investeres i en trygg fremtid. Det er uansvarlig å pumpe penger inn i oljenæringen for å holde den kunstig i live. Vi må skape arbeidsplasser for fremtiden, ikke verne om oljetoppenes bonuser.

Noe annet vil være, nettopp, naivt.

Oljeinntekter har i lang tid vært vår trygghet, men oljen som har lagt til rette for dagens samfunn utgjør i dag den største trusselen for fremtiden. Klimaendringene forårsaket av utslipp fra olje vil true tilgangen på et levelig miljø. Ingen klimatiltak er like effektive for utslippskutt som å stoppe oljeproduksjon.

Inntektene til oljefondet vil ikke bety noe når vi må bruke hele pengesekken på å finansiere alle skadene industrien forårsaker.

Vi trenger en sluttdato for oljeproduksjon. Da kan vi bruke tiden på å investere kunnskapen vår, fagfolkene våre og ressursene våre i fremtidens industrier. Bare da kan vi finansiere fremtidens sykehusplasser og pensjonister. Vi kan ikke pumpe olje med den ene hånda og leke internasjonale klimahelter med den andre. Unge krever ansvarlig politikk som løser fremtidens utfordringer og tar vår fremtid på alvor.

For å få en lykkelig slutt på det norske oljeeventyret må politikerne:

1) Sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon og avvikle leterefusjonsordningen

2) Sette i gang en storstilt investering av det grønne skiftet.

3) Bidra med 65 mrd kroner i året for internasjonal klimahandling.