Debatt
Minneord til Knut Riisnæs
Jazzmusikeren Knut Riisnæs forlot denne verden lørdag 22. juli. Han var en av våre fremste tenorsaksofonister i verdensklasse, i tillegg til at han spilte sopransax og fløyte, arrangerte og komponerte.
Annonse
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Knut Riisnæs var født i Oslo 13.11.1945 – og var et usedvanlig vennlig og positivt menneske. Han var sønn av konsertpianisten og pedagogen Eline Nygaard, spilte piano fra han var barn, og senere forskjellige instrumenter i skolekorps før han gikk over til sax.
Han ble yrkesmusiker allerede fra 1964, var aktiv med Karin Krog, Ditlef Eckhoff og andre, platedebuterte med Karin Krog og Public Enimies i 1966, medvirket på Egil Kapstads LP «Syner» i 1967 og Terje Rypdals «Bleak House» i 1968.
Allerede på 1970-tallet hadde han nådd sin store glansperiode – og det er ingen tilfeldighet at han pryder forsida på boka om Jazz i Norge 1970–1980. Han var aktiv i Radiostorbandet i nitten år (1971–90).
En dyktig musiker, et vennlig og beskjedent menneske.
Av mindre grupper som har hatt stor glede av hans medvirkning, kan i årene 1968–2011 nevnes Christian Reims sekstetter, flere grupper på Club 7, Arild Andersens kvartett, Ketil Bjørnstad, Ditlef Eckhoffs kvintetter i flere perioder, og han spilte inn plater med bl.a. «Østerdalsmusikk», Per Husby, Egil Johansen, Radka Toneff, Laila Dalseth, Pål Thowsen, «Jazz på Norsk», Bjørn Alterhaug, Jan Gunnar Hoff, Oslo Groove Company, Sigurd Ulveseth, Helge Iberg, Ivar Antonsen, Roy Nikolaisen, Petter Wettre, John Surman, Sharp Nine, Tore Johansen, Kjell Karlsen, Håvard Stubø og Carl Størmer.
Annonse
En imponerende liste for en så beskjeden, hyggelig og stillferdig musiker som Knut Riisnæs – og så høyst fortjent ble han tildelt Norsk Jazzforbunds høyeste utmerkelse, Buddy-prisen, i 1981.
Ved siden av hans mange oppdrag med andres grupper, har han naturligvis ledet band i eget navn, fortrinnsvis kvartetter fra 1976 og utover. Med disse spilte han inn bl.a. LP-en «Flukt» i 1982 (honorert med Spellemannprisen), CD-ene «Confessin’ the blues» og «The Gemini Twins» (sammen med saxkollegaen Red Holloway 1989 og 1992), «Featuring John Scofield og Palle Danielsson» (sammen med Jon Christensen 1991–92), «Touching» (helt i eget navn, 2001), «2nd Thoughts» (2015–2016) og «The Kernel» (2018–2019) – med glimrende mottakelser!
En dyktig musiker, et vennlig og beskjedent menneske, er gått bort fra oss etter tre måneders uventet sykdom.
Våre tanker går til hans kjære Turid og familien – vi savner ham!
Annonse
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
