«Men hvor er Hernes’ forståelse av dugnadsånd blitt av?»

Av: Benjamin Hickethier

Har John Peter Hernes rett når han i RA 18. mars påstår at Paradis-utbyggingen har blitt diskutert omfattende i arbeidet med sentrumsplanen?

Den debatten har i så fall ikke foregått i offentligheten og med innbyggerne. Hvordan kan det ellers forklares at det ikke har kommet private merknader til sentrumsplanen om Paradis fra Storhaug og Våland – to bydeler som ellers har vist seg å være sterkt engasjert i byutviklingen? Debattene om sentrumsplanen har stort sett handlet om Holmen, Havnefronten og stasjonsområdet. I bystyret ble Paradis ikke nevnt da planen ble vedtatt. Paradis er heller ikke blitt visualisert i kommunens digitale bymodell, som kunne gitt innbyggerne en reell forståelse av hva som skal skje.

Det er også vanskelig å se innbyggernes stemmer i de fire arkitektforslagene som er lagt fram. Hverken kommentarene som er spilt inn i de såkalte medvirkningsworkshopene, eller de merknadene innbyggerne har kommet med til planprogrammet, er enkle å kjenne igjen. Arkitekt-illustrasjonen med navnet «Take Me Down», ser som det meste ut til å kollidere med både innbygger-innspill, de meningene som har kommet til uttrykk i den offentlige debatten, og med selve sentrumsplanen, for den saks skyld. Utbyggerne har brukt store krefter på å markedsføre stikkordet «medvirkning». Men spørsmålet er fortsatt om innbyggerne opplever å ha blitt hørt.

For Høyres ordførerkandidat er likevel den offentlige debatten et viktig poeng. John Peter Hernes skriver i innlegget at «vi har allerede brukt årevis på å diskutere hva vi vil med Paradis». Han formulerer seg som om det skulle være noe unaturlig i å bruke «årevis» på å planlegge den største sentrumsnære utbyggingen i Stavanger. Han etterlater i tillegg et inntrykk av at det ikke kan gå fort nok, og introduserte begrepet «rettedølsk» da Stavanger Aftenblad omtalte utbyggernes planer i november i fjor. Hva Hernes legger i ordet, fikk vi allerede vite da. Han lovet utbyggerne rask saksbehandling: «I den grad det dukker opp punkter som må justeres, er det viktig at vi i kommunen er løsningsorientert, at vi sammen med utbygger bidrar til å finne løsninger», uttalte han. Men her er det snakk om løsninger for utbygger, vel å merke. For Hernes nevner ikke innbyggerne i sin kommentar. I Hernes’ oppfatning av Rettedals verden er det ikke tid til å utvikle og forbedre en sentrumsplan, med reell involvering av innbyggerne, over en sjuårs-periode.

Men Hernes skal ha rett i at Paradis er blitt diskutert før. Allerede i desember 1996 fremmet Karl Jan Søyland en interpellasjon i formannskapet. Denne ledet til at kommunen initierte en omfattende idédugnad. Rådmannen var nemlig enig i at «Stavanger kommune må ha hovedansvaret for planleggingen av Paradis med tilstøtende arealer, og at dette må skje i et samarbeid med NSB». Det er dette som ville ha vært den rette fremgangsmåten: En kommune som påtar seg hovedansvaret når en ny bydel skal bli til.

Føringene i sentrumsplanen kan altså ikke ha nådd fram til arkitektene som utbyggerne har involvert. Riktignok engasjerte utbyggerne arkitektbyråene måneder før bystyret vedtok sentrumsplanen. Arkitektkonkurransen startet også før naboene og de berørte bydelene ble informert om planene, og før innbyggerne fikk mulighet til å komme med innspill til programmet. I dag er utbyggingen basert på en intensjonsavtale mellom Alfred Ydstebø, Bane Nor Eiendom og Kjell Inge Røkke. Disse setter tidsrammen, og Hernes lover det de ønsker. Konstruktive innspill er stort sett blitt avfeid, og som regel med den velkjente argumentasjonen om at innbyggere er opptatt av sin egen bakgård. Det burde i så måte være kjent at folk flest gjerne bidrar på dugnad for å få den aller fineste bakgården av dem alle.

Men hvor er Hernes’ forståelse av dugnadsånd blitt av?