Melkøya og Finnmarks framtid

Det er ikke tvil om at den globale oppvarmingen er det største trusselen verden nå står overfor. Den vil samtidig også være den største trusselen mot naturen.

Dersom valget står mellom klimatiltak og å bevare natur – hva vil man da prioritere? Ole Brumm og «noe annet» gjelds ikke. Situasjonen er så kritisk at «noe annet» må komme tillegg, ikke i stedet for.

Alle later til å være enige om at CO2-utslippene på Melkøya må fjernes. De kan i prinsippet fjernes ved at utslippene fra gasskraftanlegget renses for CO2 eller ved at det tilføres kraft fra nye vindmøller.

Ingen har foreslått at kraftbehovet på Melkøya skal dekkes av dagens kraftproduksjon i Nord-Norge. Det er til og med understreket at gasskraftverket skal drives helt til alternativ, miljøvennlig kraft er tilgjengelig.

Fremskrittspartiet vil betale seg ut av problemet ved å kjøpe kvoter. Men kvotesystemet er på vei ut. Prisene vil øke – og dermed vil det fases ut.

Både utbygging av vindkraft og CO2-rensing vil kreve store investeringer. La oss for enkelhets skyld si at kostnadene er de samme. Men for Finnmark er det en helt vesentlig forskjell: Når gassbrønnene som forsyner Melkøya er tomme, har anlegget liten verdi. Vindmøllene vil, med skikkelig vedlikehold, fortsatt levere kraft.

Valget står altså mellom et midlertidig tiltak og en meget langsiktig investering. Det er neppe tvil om at det gunstigste for Finnmark og Nord-Norge vil være vindkraft. Etter å ha levert kraft til Melkøya, vil vindmøllene være nedbetalte. Deretter vil elektrisiteten bli meget rimelig.

Det er riktig at gassen man sparer på Melkøya, fører til at utslippene flyttes til Tyskland. Men dersom gassen der erstatter kull, vil dette gi betydelig reduksjon av utslippene. I Tyskland og en rekke land i Øst-Europa produseres mye av strømmen i varmekraftverk basert på brunkull, som gir de største utslippene av CO2. Bruk av gass vil bety en vesentlig reduksjon. I tillegg brukes mye av gassen direkte i industri og husholdninger, slik at man unngår energitapet ved å produsere elektrisitet.

Men utbygging av vindkraft vil føre til inngrep i naturen. Dermed står man overfor valget: Klimatiltak for å bevare naturen – eller bevare naturen som den er nå, og håpe at den ikke rammes av den globale oppvarmingen.

Når det gjelder reindriften er det vanskelig å forstå hvorfor vindmøller skal være en trussel i Norge, mens det er sameksistens i Sverige. Påstandene om at Høyesteretts dom krever at vindturbinene på Fosen rives, er direkte feil. Kravet er at det innføres avbøtende tiltak som gjør det mulig å fortsette reindriften.

I Sverige har man tydeligvis klart dette. Samtidig er det et paradoks at en næring som den norske stat subsidierer med flere hundre millioner og som også hindrer næringsutviklingen i Finnmark, skal kunne stoppe klimatiltak som er et nødvendig bidrag for å hindre den globale oppvarmingen. Uten subsidier vil jo mesteparten av reindriftsnæringen forsvinne av seg selv.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen