Massiv vold løser ingenting

Hamas sitt angrep i Israel har fått mange til å trekke paralleller til terrorangrepene den 11. september i 2001, men det er særlig til «krigen mot terror» i årene etter at parallellene er tydelige. Skal denne konflikten løses, vil det være i Israels interesse å gjøre det motsatte av krigen mot terror.

Terrorisme er ikke noe nytt i konflikten mellom israelere og palestinere. Vold mot sivile for å spre frykt og oppnå politiske mål har vært brukt av begge parter i årtier, og fortsetter å sette sitt preg på konflikten.

Israels nåværende statsminister Benjamin Netanyahu var sentral i arbeidet på 1970-tallet med å definere terrorisme som en spesifikk form for vold, blottet for rasjonelt innhold.

I en bok som ble publisert etter en av disse konferansene, skrøt han av det vellykkede arbeidet med å få andre land til å avpolitisere terrorisme – og dermed definere terrorisme som noe palestinerne brukte mot Israel.

Fordi det manglet politisk innhold og rasjonalitet ble det enklere å danne et tydelig fiendebilde, og unngå politiske løsninger som ville innebære omfattende kompromisser.

På en måte ble terrorisme sett på som en ekstern trussel, en trussel som kom fra intet, men som kun ønsket å spre mest mulig død og ødeleggelse.

Selv om konflikten i Midtøsten er ufattelig nyansert, vil jeg hevde at denne definisjonen har bidratt til å gjøre konflikten mer fastlåst.

Særlig etter 2001 ble det en etablert holdning at man ikke kunne eller skulle gå i dialog med såkalte terrorister. Med grupper som al-Qaida eller IS kunne en kanskje si at dette har noe mening. Men i en åpenbar politisk konflikt – slik som i Israel – så er dette en definisjon som kun har bidratt til å vanskeliggjøre arbeidet med å finne en utvei som løser opp i konflikten og reduserer voldsnivået.

I stedet kan terrorisme i denne sammenhengen forstås som et uttrykk for en underliggende politisk konflikt som bobler over. Det er med andre ord en invitasjon til å se på underliggende årsaker som bidrar til å skape den volden som man nå opplever.

Bruk av terrorisme mellom israelere og palestinere er dermed ikke problemet i seg selv, men et symptom på politisk konflikt.

Dette mer nyanserte synet på terrorisme og politisk konflikt kan være ett steg på veien mot et mer realistisk syn på konflikten vi nå ser, og kanskje bidra til en politisk løsning.

For hva er egentlig løsningen her? I årtier har de ulike partene brukt massiv vold mot hverandre, og det eneste det har skapt er å gjøre vold til en selvoppfyllende profeti. Statsminister Netanyahu snakker om at landet nå er i krig, og at voldsbruken skal gjengjeldes på helt nye og omfattende måter.

For palestinerne i de okkuperte områdene tror jeg dette gir lite mening. De lever under umenneskelige forhold, israelske nybyggere stjeler land og boliger, livene deres er kontrollert av israelske myndigheter og de har få eller ingen utsikter til å leve sine liv i frihet.

Det er derfor verdt å spørre: Hva håper Israel å oppnå med å bruke massiv vold denne gangen som de ikke har klart tidligere? Og hvorfor skulle det plutselig fungere nå?

Den kjente norske fredsforskeren Johan Galtung argumenterte for mange år siden for at det var en forskjell mellom negativ og positiv fred.

Den negative freden kunne, for eksempel, oppnås ved å bruke massiv vold som dreper potensielle fiender, terrorister og så videre. Denne typen fred er altså av en negativ karakter, det kan skape en form for fred på bekostning av andre.

Positiv fred innebærer at freden oppnås gjennom politiske løsninger som gjør at mennesker avstår fra å bruke vold. Rett og slett fordi det finnes andre løsninger og utsikter til et bedre liv som ikke involverer voldsbruk. En form for fred som etableres med andre, og ikke på deres bekostning.

Krigen mot terror er et tydelig eksempel på Galtungs poeng om negativ fred. Periodevis klarte all voldsbruken å redusere antall terrorangrep, men over tid blusset det opp igjen. Til slutt måtte vestlige land trekke seg ut av Afghanistan og Irak med uforrettet sak, og med en erkjennelse av at krigen mot terror – i det store og hele – hadde vært mislykket.

Den viktigste bidragsyteren til global terrorisme siden 2001 har faktisk vært krigen mot terror.

Jeg tror derfor at det ville være i Israels beste interesse å se på krigen mot terror som en erfaringsbank for hva en ikke bør gjøre. Skal denne konflikten løses, og skal man unngå den unødvendige lidelsen vi ser blant begge parter, så er man nødt til å finne politiske løsninger som er konkrete og realistiske.

Veien dit er lang og vanskelig, men det ville vært et godt første steg å erkjenne at massiv voldsbruk kun vil skape en negativ fred, som over tid vil bidra til mer terrorisme og lidelse.

Det gjelder begge parter i konflikten.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen