Livet mitt er ikke en ideologi

Jeg var tenåring første gangen jeg kysset på toget, og noen ropte «jævla lesber». Jeg husker at jeg ble så redd at jeg begynte å gråte. Vi gikk av på en annen stasjon enn vi skulle. Det var ikke siste gang jeg fikk høre at jeg burde vært med en mann.

Redselen sitter i ryggmargen. Jeg ser meg litt ekstra rundt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sluppet en hånd, unngått å være nær når noen kan se det. Gjort en risikovurdering, en inni meg, som ingen kan se. Det er ikke noe unikt for meg, de fleste skeive har et innebygget alarmsystem. I mindre eller større grad har vi kjempet for å kunne føle på majoritetens trygghet.

Noen kamper har vi vunnet, men mange kjemper vi enda.

Jeg har blitt spyttet på og dyttet på. Fortalt at jeg er feil. Fortalt at «krøplinger ikke kan være homo». Blitt holdt fast og skreket til. Jeg har lest avisinnlegg som hevder at jeg, som ikke-binær, er ikke-eksisterende. Blitt møtt med bønn og råd om å bare finne en mann. Jeg har blitt fortalt at funksjonsvariasjonen min er en straff fra Gud, fordi jeg er skeiv. Jeg har fått beskjed om at sånne som meg burde dø.

Det er ikke så rart at jeg har vært redd.

Jeg blir egentlig aldri vant til det, men jeg later som. For alt annet føles ut som å la hatet vinne. Det blir normalt å måtte kjempe og heve stemmen, vant til å ta plass. Der det ikke var rom til hele meg, med både rullestol og min skeive identitet, presset jeg meg inn. Jeg har ropt, forklart og diskutert i en evighet. Forklart at jeg først og fremst er menneske. Skapt rom og latt stigen henge, strekt ut en hånd og sett andre komme rullende ut av skapet. Rullet med andre og fått en hånd. Stått flere sammen i kampen. Fremdeles redde og med et brennende ønske om å beskytte alle som meg og alle som kommer etter.

Med et brennende hjerte for et felleskap. For det er ikke meg eller deg, det er oss.

Når folk har møtt meg med «trenger dere egentlig delta på pride? Har ikke hemma folk som deg nok med å ta vare på seg selv?» Som om du først og fremst er din medisinske diagnose, har jeg uredd forklart at klart skal vi være der, både for skeive funkiser, og for vår felles kamp mot fordommer og diskriminering.

Debattinnlegget fortsetter under videoen

Å kreve plass som doble, triple og multiple minoriteter er viktig. Jeg har snakket om interseksjonalitet, forklart at ingen er bare én ting. Sammen har vi dyttet dørene til den skeive bevegelsen, begynt å lage ramper, vi er skeive nok. Der rampene allerede finnes i funkis-bevegelsen har vi malt regnbueflagg og fått anerkjennelse.

Vi har jobbet mot å overbevise om at vi er skeive nok til å få en plass ved bordet.

Mannen som skreik at det var skeiv ideologi som utnyttet sårbare handikappede, og at jeg måtte rømme fra den jævla lesba - han undervurderte min seksualitet og påstod at han ville beskytte sårbare. Men livet mitt er ikke en ideologi. Ved å gi plass til hatet lar vi det gro. Vi kan ikke vanne hatet, det må kveles. Hatefulle kronikker gir næring til hatet og gjør samfunnet farligere. Vi må kjempe mot alt hat sammen som samfunn. Vi kan ikke tolerere hat.

Jeg har vært mye redd. Redd for homofobi, redd for funkofobi. Utrygg og usikker. Men i det siste har redselen føltes begrunnet.

Vi vet ikke om det var hat som var motivet, men uansett er det skeive som er ofrene, folk jeg bryr meg om. Folk jeg har kjempet med. Uansett hva vet jeg at kampen fortsetter. Kampen for mer enn «love is love». Det handler om retten til å elske, men også retten til å kunne være seg selv. Uansett om du er han, hun, hen eller de - så er du en av oss. Kampen for at vi alle er mer enn en ting.

Kampen for et samfunn der hatet ikke vinner men forsvinner.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen