Likestillingskampen fortjener en egen minister

Likestilling er en av de viktigste sakene på demokratiets agenda. Særlig i tider hvor sosiale forskjeller øker, og internasjonale konflikter stiller oss overfor store solidariske utfordringer.

Hat og trusler mot minoriteter er i fremmarsj, og minoritetsgrupper holdes utenfor viktige samfunnsarenaer gjennom negative holdninger og fysiske barrierer.

Dette må møtes med målrettet og effektiv likestillingspolitikk.

Makt og påvirkningskraft henger sammen. Evnen til å skape samfunnsforandring og løfte utsatte grupper ut av utenforskapet avhenger av mer enn bare et politisk program om hva som er riktig.

De fremste foregangskvinner og menn har vært drevet av personlig erfaring. Kampen for arbeidstakeres, kvinners og homofiles rettigheter er eksempler på det.

Sist så vi det med avgått kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuens sterke, tydelige, kraftfulle og prisverdige politiske innsats for homofiles rettigheter og likestillingskamp.

Når ny kultur- og likestillingsminister skulle utnevnes var det på tide å minne statsminister Støre om at det nå måtte være funksjonshemmedes tur. Ikke bare fordi vi er landets største minoritet, men også fordi diskrimineringen vi utsettes for både er systematisk og systemisk.

Vi blir i holdning og handling utsatt for uønsket sosial kontroll, og blir ofte utestengt fra nær sagt alle samfunnsarenaer.

Funksjonshemmede får knapt nok partienes oppmerksomhet i likestillingspolitikken.

Blant annet ytringsfrihetskommisjonen, Mangfolds- og likestillingsutvalget, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Norsk Institutt for Menneskerettigheter (NIM), har slått klart fast at funksjonshemmede er særlig utsatt for diskriminering og utenforskap.

Likevel opplever vi en nærmest øredøvende taushet i media og politikk om fraværet av likestilling for funksjonshemmede.

Et rykende ferskt eksempel er statsselskapet Norske Tog AS som kjøper 17 nye langdistansetog som skal betjene togpassasjerer i mange tiår fremover, og unnlater å gjøre togene universelt utformet.

Det er både rett og rimelig å si at nå er det funksjonshemmedes tur til å bli plassert i maktens sentrum, ved regjeringens eget bord.

At dette ble gjort til et innspill fra flere i dagene før ny minister ble utnevnt skapte begeistring fra mange organisasjoner, både i og utenfor funksjonshemmede-bevegelsen.

Også blant funksjonshemmede finnes mange dyktige og sterke kvinner og menn. Som følge av utenforskapet de er påtvunget av samfunnet, mangler mange av dem politisk erfaring. Men likevel finnes det noen, både fra lokale og nasjonale politiske posisjoner. Det er ikke mangel på dyktige kandidater som gjorde at Støre valgte annerledes, og det var heller ikke spesielt overraskende.

Nå er det dyktige Lubna Jaffery vi kan ønske velkommen. Vi er mange som ser frem til både samarbeid og likestillingspolitiske resultater under hennes tid som vår kultur- og likestillingsminister.

Tiden inne for å mane til politisk prioritering av likestillingspolitikken. Likestilling fortjener sin egen statsråd.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen