Legg skatt på robotene

Alexander Betts er professor innen innvandring og internasjonale anliggender hos Oxford University. Han påpekte i en rapport i 2019 at konsekvensene ved den teknologiske revolusjonen er polarisering av samfunnet vårt og enorme sosiale forskjeller.

For selv om innvandringstallene jevnt over er senket med nesten 90 % i Europa siden flyktningkrisen i Syria, så har fremmedfrykten og støtten til ytterpunktene i politikken vokst seg stor.

Når folk er utrygge tviholder de på konservative verdier, og vi får økt hatkriminalitet mot minoriteter. Dette har vi spesielt sett i forhold til årets Pride-arrangementer og transpersoner.

I rapporten viser Betts til et paradoks: Byer med høy innvandring er også de stedene med mest toleranse. Mens velgere som er kritiske til innvandring befinner seg i mindre lokalsamfunn med lavere inntektsgrunnlag og med stadig mindre muligheter for utdanning og jobb.

Den teknologiske revolusjonen tegner et mørkt bilde for hvor dette er på vei. Utviklingen vises allerede godt i bybildet vårt, med nedlagte butikker i sentrumskjernen og arbeidsplasser som stadig byttes ut med roboter eller automatiserte prosesser. Dette skyldes i all hovedsak en vanvittig effektivisering.

Kjeder og butikker som ikke eier sin egen produksjonslinje vil miste levebrødet sitt til fordel for store internasjonale selskaper som klarer å gjøre innkjøp i høye kvanta. I matbransjen merkes det godt: De tjener lite på norsk mat, det er de enorme volumene man er avhengig av for å kompensere for tapt fortjeneste på norske varer.

Innen kosmetikk så er det fire–fem ledd mellom fabrikk og sluttforbruker. Men med den teknologiske revolusjonen og selskaper som Amazon, Alibaba og Wish, så vil leddene i produksjonslinjene minke fra fire–fem til ett eller to.

Dette vil uten tvil føre til enorme problemer for handelsstanden, og for jobbene til mengder av mennesker – særlig i distriktene. Kunstig intelligens forsterker utviklingen ytterligere.

I frisørnæringen har tapet av produktsalg til nettbutikkene vært et problem lenge. Nettbutikkene kjøper inn produkter til kvantumsrabatt og kan selge dem ut til 20 % rimeligere – priser de små salongene ikke kan konkurrere med.

Frisørenes redning så langt har vært å utarbeide konkurranseklausuler eller hele tiden å ta inn nye merkevarer som ikke finnes på nett. Dette er en stor utfordring når mesteparten av salongens inntekt kommer fra nettopp produktsalg.

Når antall ledd i distribusjonen legges ned, vil det også føre til et enormt tap hos underleverandørene til disse bedriftene; teknisk utstyr, rekvisita, interiør, arbeidsklær, lunsjordninger, dekor, maling, skillevegger, leiebil, mobilordning.

Alt dette er forbruk som vil forsvinne. Noe som i seg selv er positivt med de utfordringene vi har globalt. For vi vet at forbruket vårt må ned. Og det handler ikke bare om klimautfordringene, men også om ressursmangel.

Konsekvensene av den teknologiske revolusjonen er en krymping av økonomien vår. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi må gå betraktelig ned i livskvalitet. Det vi trenger er grønne løsninger.

For noen år siden vedtok regjeringen at grensen for toll på kjøp av klær og kosmetikk på nett fra utlandet skulle heves fra 350 kroner til 3.000 kroner. Men at moms skulle gjelde fra første krone.

Det er med på å fyre opp under butikkdøden og vil føre til at mange mister jobbene sine i distriktene, til fordel for billige sko og klær på nett. Et vanvittig paradoks er altså at stemmen til de ytterste blå fører til politikk som ikke gagner deres egne velgere.

En ansvarlig næringspolitikk her ligger i beskatning: En robotskatt, samt beskatning av de store teknologiselskapene og deretter en redistribuering av godene.

Dette er særlig aktuelt når vi vet at verdien på datatjenester overgikk olje i fjor. Når vi vet at de store teknologiselskapene tjener på folkets data, ja da er det også en verdi som burde beskattes.

Globaliseringen er ikke noe bare storbyene skal nyte godt av. Hele Norges befolkning må få ta del i godene ved globaliseringen. Det betyr at skattepolitikken må reflektere hvordan virkeligheten faktisk er.

For når de internasjonale selskapene tar fra oss jobber, så er det med en intensjon om å senke pris på bekostning av arbeidsplasser. Rimeligere produkter er sikkert fristende, men hva hjelper det når pengene våre blir verdt mindre?

Men dette skattehullet er det faktisk opp til oss å regulere. Ved å sørge for å beskatte den delen av kalkylen som tidligere tilfalt arbeiderne, så vil vi kunne betale ut en borgerlønn til alle.

Dette vil utjevne de sosiale forskjellene når den teknologiske revolusjonen kommer for fullt. Det er dette som heter inkluderende globalisering.

Den står i motsetning til den ekskluderende globaliseringen som vi ser i ytterpunktene i politikken – der fokuset er å bruke gårsdagens løsninger, som resulterer i en forskyving av verdiene oppover.

Men vi må også fokusere på mulighetene. Det at vi blir en verden tettere på hverandre byr på utfordringer. Men løsningene ligger i god distriktspolitikk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen