Debatt
La oss snakke om LAR-barna
Et samlet Storting har vedtatt at når en kvinne som mottar behandling med metadon eller buprenorfin er gravid skal «barnets beste» veie tyngst, og «føre var» prinsippet skal følges. Helsedirektoratet er uenige.
Annonse
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Barneombudet, Anne Lindboe, har bidratt til debatten om LAR-barna, sist i Aftenposten. Hun får støtte av AP og SP. Gabrielle Welle-Strand i Helsedirektoratet svarte på sin Facebook at det ikke finnes nok forskning som tilsier at det er risiko for skade. Stemmer dette? Direktoratet har fått presentert nok forskning til i det minste å se at det er rimelig tvil om hvor trygt det å få disse legemidlene tilført konstant helt fra mors mage. Kort oppsummert er risiko for å utvikle NAS høy. Og barna risikerer å utvikle dårligere finmotorikk, impulskontroll, konsentrasjon, oppmerksomhet og adferdskontroll. Strand sier videre at det ved nedtrapping på LAR-medikamenter ikke er funnet noen færre tilfeller av babyer født med abstinens. Det er nok ikke så rart ettersom disse babyene fortsatt har virkestoffene fra medikamentet i kroppen. Hadde vi sammenlignet med barn født av mødre som ikke tar opioider ville resultatet sett annerledes ut. Så hva sier det oss om utfallet av bruk av slike legemidler under svangerskapet? Jo, at det er risiko for abstinens hos den nyfødte muligens uavhengig av dosering.
Det finnes mye informasjon om hva en skal holde seg unna under et svangerskap. Blant annet advarer vi mot alkohol, fisk over en kg, alle rusmidler (!), nikotin, rått kjøtt og ibuprofen. Hva er det som gjør det greit å innta opioider? Et argument for dette er at WHO og 3 land i verden fraråder nedtrapping under svangerskapet fordi det ikke anses å være trygt for fosteret. Men hvor er da bevisene for at det faktisk er trygt å opprettholde medisinering, og at det å trappe opp dosen er forsvarlig?
Jeg etterlyser logikken i dette. Holdningen er nå at det er trygt inntil det motsatte er bevist. Samtidig reagerer jeg sterkt på den arrogansen jeg ser, hvor bekymringene som blir presentert i form av både forskning, dokumenterte tilfeller, erfaringer og sunn fornuft blir avfeid som ubetydelig. Debatten omhandler flere faktorer. Det ene er hvorvidt barna utvikler senskader eller ikke. Men debatten handler også om en konsensuskonferanse som skal holdes om rett i underkant av ni måneder. Det er altså et helt svangerskap til vi skal begynne å snakke om problematikken, mener myndighetene. Og de mener dette er godt nok. Om gjeldende retningslinje skal revideres og praksis endres eller ikke vil vi få vite etter denne konferansen. Om en revisjon vedtas er dette en byråkratisk prosess som lett kan ta mange år å ferdigstille. Vi er nødt for å se på praksisen umiddelbart. Det er sjokkerende at så mange er nødt til å si det som er så åpenlyst før de blir hørt. Og på utsiden av debatten sitter flere titalls direkte berørte - uvitende om avgjørelsene som blir tatt uten deres samtykke, LAR-barna.
