Kroppen er ikke din fiende

Stadig flere unge sliter med spiseforstyrrelser. Jeg er en av dem. Store deler av tenårene mine har jeg vært fanget i sykdommen, og sett ungdomstiden min passere fra sidelinjen. Jeg har takket nei til fester, reiser og skoleavslutninger – styrt av frykt for å måtte spise. Nå har jeg noe jeg vil dele med alle unge som har et vanskelig forhold til egen kropp.

I mars døde min kjære farmor. Det var hjerteskjærende å se henne ligge i kisten og oppleve at hun ble senket ned i jorden. Det var uvirkelig at hun som alltid hadde vært så sprudlende og levende, nå var helt stille og livløs.

Da sa farfaren min noe som gjorde inntrykk på meg.

Han sa at det ikke var farmoren min som lå der, men kroppen som hun hadde brukt. Jeg tenkte på at hun som en gang var min farmor ikke lenger var der. Den fine stemmen hennes, glimtet i øyet, omsorgen hun viste alle rundt seg, styrken hennes, alt var borte. Det som lå der var ikke farmoren min, det var kroppen som hun brukte til å leve livet sitt med.

Det var den kroppen hun ble født med, som hun brukte når hun gikk tur, reiste på hytten, danset, leste bøker, traff venner, badet, solte seg, hvilte, og når hun lo den trillende latteren sin. Alt dette opplevde hun gjennom den kroppen hun brukte.

Og da slo det meg:

Vil jeg virkelig ødelegge livet mitt i forsøk på å forme en kropp som jeg egentlig skal bruke til å leve? For det er jo nettopp slik, at man skal bruke kroppen sin til å leve. Den er ikke en fiende, slik spiseforstyrrelsen sier. Den er her for å gjøre det mulig for deg å følge drømmene dine og oppnå det du vil.

Jeg har lyst til å reise, være med venner, feste, studere, jobbe, ha det gøy og skape gode minner. De siste årene har jeg ofret alt dette for å unngå å gå opp i vekt. Det er trist å tenke på at vi er stadig flere ungdommer som har det slik. Vi glemmer å leve fordi vi er redde for at kroppen vår ikke er fin nok.

Jeg tenker på farmoren min igjen, og når jeg en gang er gammel. Jeg tviler på at jeg om 60 år vil tenke tilbake på sommeren 2022 og være glad for at jeg ikke spiste den isen, at jeg droppet den festen og ikke ble med på den reisen.

Når jeg en gang dør er det heller ikke kroppen min jeg vil bli husket for, men hvem jeg er. Kroppen min sier ikke noe om hvordan jeg er som venn, søster, kjæreste eller elev. Det viktigste med kroppen min er at det er den jeg bruker til å gjennomføre alt jeg har lyst til.

De årene anoreksien har vært sjefen i livet mitt har alt handlet om hvordan jeg skal unngå å gå opp i vekt. Jeg veier, måler og regner ut dagene mine, og hver eneste dag er noe jeg må holde ut. Jeg har sett på kroppen min som en fiende som må se ut på en bestemt måte. Og dessverre ble det viktigere enn alt annet.

Nå har jeg innsett at det ikke er verdt det. Tvert imot er det viktig å ta vare på kroppen, for det er den du skal bruke for å få gode opplevelser og nå drømmene dine.

Så jeg gjentar spørsmålet mitt: Er det virkelig verdt å ødelegge livet sitt i forsøk på å forme en kropp som du egentlig skal bruke til å leve?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen