Kjære ungdom, lær å ruse deg som oss!

Med god grunn er vi nå mange som bekymrer oss for den økende bruken av illegale rusmidler blant ungdommene våre. Vi skremmes av rapporter om normalisering av kokain og MDMA, og det kan virke som ingen egentlig vet hvordan dette kan bremses.

Kan det kanskje være verdt å ta et skritt tilbake, og se på oss selv?

Jeg vet heller ikke hva vi skal gjøre for å stoppe utviklingen, men jeg er ganske sikker på dette: Det hjelper ikke med moralisering og skremselsbilder. Stoffene vi snakker om kan være både skadelige og dødelige, men det er ikke virkeligheten ungdommene møter på fest.

De ser sjelden tilfellene hvor det går galt, og de fleste tenker ikke på dette i et lengre perspektiv enn her og nå. Det de ser, er hvor gøy det er. Hvor mye selvtillit de som tar stoffet får. Hvor mye bedre de klarer å regulere alkoholrusen og drikke mer, hvis de i tillegg tar kokain.

Hvis vi som voksne, foreldre og fagpersoner ikke forsøker å forstå også denne siden, tror jeg vi kommer til kort. For det er jo en grunn til at noen velger dette. Det handler ikke bare om press eller overtaling, det handler også om normalitet.

Det handler om at rus kan være digg og spennende. Det handler om en forståelig forvirring og en tilgjengelighet til både informasjon og rusmidler som kan være skummel.

Mange av ungdommene våre er store nok til at de reflekterer en god del, selv om vi kan være uenige i mye. De følger youtubere og influensere som snakker godt for seg. Kanskje velger de ut informasjon som støtter det de mener. Kan du som voksen si at du aldri gjør det?

Legg i tillegg på at algoritmene styrer de «riktige» meningene i deres retning, og om det er forskning som for eksempel støtter at cannabis er ufarlig, er det kanskje det? I tillegg vokser de opp i et samfunn hvor flere politikere og oppegående medieprofiler snakker varmt om legalisering, så hva skal de tro?

Jeg savner iblant debatten om synet vi som samfunn har på det å være ruset på lovlige rusmidler. Vi krever at ungdommene skal forstå hvor farlig det er å prøve noe annet enn alkohol. Vi informerer om avhengighet og psykiske bivirkninger. Samtidig forholder vi oss i liten grad selv til vår egen rusbruk.

Vi scroller raskt forbi forskning som sier at det ene glasset med vin faktisk ikke på noen måte er helsefremmende. Vi bruker lite kapasitet på å tenke over fakta som at alkohol forårsaker flere skader og ødelagte liv enn alle andre rusmidler til sammen. For det er jo kultur å drikke litt, dessuten er det ganske deilig.

Hvordan kan vi forvente at våre 18-åringer skal forstå logikken?

Vi har masse forskning som viser at for eksempel cannabis kan være skadelig, særlig for hjerner som ikke er ferdig utviklet. Men vi gir alkohol i bursdagsgave når de blir 18 (altså cirka 7 år før hjernen er ferdig), selv om forskningen gir oss god grunn til å drikke mindre. Forskningen som gjelder alle de andre rusmidlene krever vi at de skal forholde seg til.

La oss så se på oss selv og den norske ruskulturen. Disse foreldrene, som sitter med tårer i øynene og har dype bekymringssamtaler med ungdommen sin om jointen de fant på gutterommet.

Disse foreldrene, som deretter drar på julebord. Som uten motforestillinger aksepterer et fenomen, hvor mange går inn for å bøtte i seg så mye akevitt som mulig. Hvor hele greia går ut på å drikke seg så full at du tør å snakke eller danse. Hvor vi uten videre aksepterer at velfungerende voksne drikker alkohol til de spyr, slåss eller ligger med noen de ikke bør ligge med. En god norsk tradisjon, vi liker julebord.

Eller la oss ta den norske drikkekulturen generelt, normer de fleste av oss følger. Vi drikker ikke på hverdager, bortsett fra kanskje et lite glass vin om kvelden. Vi bør helst vente til helgen. På lørdag derimot, kan vi shotte jäger til vi mister både balanse og språk.

Forgifte kroppen vår? Helt innafor, men helst ikke på en onsdag. Helle i oss mengder av noe vi vet øker risiko for hjerteinfarkt, slag og kreft? Klart det, men tar du et halvt glass i lunsjen mister du jobben. Vent til fredag, så kan du til gjengjeld drikke hele flaska. Eller to.

Dette mønsteret skal ungdommene våre lære seg, for dette er den riktige måten å ruse seg på. Lovlige, statsstøttede rusmidler. Eller kanskje smuglervarer og hjemmebrent, det er også godkjent. Vi hører sjelden noen si at dette vi driver med kanskje er litt snodig. Nesten samtlige av våre koselige og tradisjonsrike sammenkomster inneholder alkohol.

Mange som velger å ikke drikke, beskriver et relativt stort drikkepress, for eksempel på rakfisklaget. Svaret «jeg har ikke lyst til å drikke i dag» kan aldri sidestilles med de godkjente grunnene «jeg er gravid» eller «jeg kjører». Forresten, om du kjører kan du alltids overtales til å ta taxi, så den er egentlig heller ikke godkjent.

Neste uke, når vi er edru igjen etter fredagspilsen med jobben, forventer vi at ungdommene våre skal lære seg å ikke presse andre ungdommer til å drikke på fest. Og vi krever at de forstår at det å ruse seg er veien til død og fordervelse.

Var det noen som sa glasshus?

Dette er ikke ment som en moraliserende shout-out til vinelskende voksne. Jeg er selv en av dem, og jeg har selv nylig kjøpt alkohol til en 18-åring. Jeg tenker likevel at debatten rundt all rusbruken vi hører om blant ungdom kanskje burde inneholde flere elementer.

Det er jo ikke så rart at noen kan bli litt forvirret? Vi bør kanskje snakke mer med ungdommene om rus, men ikke ha alt fokuset på det livsfarlige. Være nysgjerrige på de positive sidene også, prøve å forstå hva som ligger bak ønsket eller behovet for rus. Utforske alternativer.

Kanskje må vi også lære oss mer om de forskjellige stoffene, for å kunne veilede på en troverdig måte. For eksempel vite noe om hva som skjer i kroppen hvis man blander forskjellige typer rusmidler. Ikke utelukke alkohol når vi snakker om skadevirkninger, og vise forståelse for at verden ikke er så svart-hvit at alkohol alltid er helt trygt, og at hasj alltid er livsfarlig.

Ikke undervurdere at de også leser og følger med, men kanskje ikke i de samme kanalene som oss. Ikke late som vi egentlig er så mye bedre selv, men vise at vi kan være på samme lag. Prøve å gjøre forvirringen mindre.

For selv om det kan være skremmende å tenke på, skal de jo til syvende og sist selv velge hva de vil gjøre.