Debatt
Kan vi jage PISA-spøkelset?
PISA-spøkelset er som andre spøkelser. Det er usynlig, men setter sine spor likevel. Men vi vet mer enn nok til ikke å la oss skremme.
I et prestasjonsorientert miljø vil elevene stadig rette oppmerksomheten mot egne prestasjoner og om disse er gode nok. Det følger altså en egoorientering, heller enn en medmenneskelig orientering, skriver Marit Urhus. (Illustrasjonsfoto)
Gorm Kallestad
Nedslående PISA-resultater har nok en gang utløst en opphetet debatt for eller imot elevenes læring i skolen. Det er synd. Disse resultatene burde heller vekke vår nysgjerrighet omkring hva elevene trenger for å lære. Og med det en ambisjon om å ta nye grep i så måte.
Man kan bli redd av mindre. Siden PISA-testene måler elevenes kunnskap på områder som OECD anser som viktige for sikre nasjoners konkurransekraft i et globalt arbeidsmarked, handler det om noe så stort som nasjonens overlevelse på litt lengre sikt. Slik kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) tar til orde for, må det tas grep.
Ideen om å stramme grepet om elevenes læring i skolen er gammel, men skjøt ordentlig fart da landet sto overfor sitt første såkalte PISA-sjokk i år 2000. Da hadde Norge vært tilsluttet OECD i 18 år allerede, med tilhørende bestrebelser for å utvikle et kunnskapseffektivt utdanningssystem.
2 måneder
20 kr
20,-
KJØP
