«Jeg husær vi hadde alltid over meter’n da jeg var liten»

BÆRING I FREDRIKSTAD: Demokratens journalist Gry Catinka Wold flyttet fra Bærum til Råde for noen år siden. I kronikkserien hennes møter vi blant annet Råde (samboer) og Bærum 2 (datter). Kollegaer og andre omtales med stedsnavn. I serien deler hun generelle betraktninger og tanker, og beskriver hverdagslivet i Råde og Fredrikstad. Serien belyser - med glimt i øyet - noen av de hverdagslige utfordringene en innflytter i Østfold kan møte på.

– Vi får mye snø hjemme og, sier Råde, som står på den snødekte trappa på gården i Asker.

Han er kledd i dockers og tynn genser. Under armen har han en jakke, og på beina har han pene herresko.

– Er det alt du har på deg?, spør jeg, som hadde bedt han kle seg varmt og ha på superundertøy fordi vinteren hadde kommet til Asker.

– Nei, jeg har mer i kofferten, sier han og smiler.

Det var da svært til staselig herremann som kom på besøk, tenker jeg. Hvis han pakker klærne sine i en koffert for å komme på overnatting hos kjæresten, mener jeg.

– Det er bra du har mer klær, for her er det full vinter, som du ser. Skal du hente kofferten og komme inn? spør jeg.

– Hente kofferten?

– Ja?

Han tenker. Blikket flakker.

– ... du sa jo at du har med deg en koffert med klær, skal du hente den?, gjentar jeg.

– Nei, klærne ligger baki bilen dem, se.

– Baki bilen? Du sa nettopp at du hadde med koffert?

Jeg ser at han begynner å bli kald der han står på trappa, i nordavind og snøføyk. Han bytter vekten fra en fot til en annen, og ser mot bilen.

– Ja. Baki bilen, er kofferten det, se.

– Mener du at du har klærne bagasjerommet?

– Ja, det er kofferten.

– Å.

Jeg vet ikke hva annet jeg skal si. Som liten sleit jeg med å si «bagasje», det ble alltid «gabasje». Og «tippekupong», som ble «tippepukong». At et «bagasjerom» kunne bli en «koffert», er et langt tankesprang. Eller er det dialekten, tenker jeg. Kanskje alle i Østfold sier kofferten om bagasjerommet i bilen.

Det viser seg at det er ikke veldig varme klær han hadde med seg i «kofferten» heller. Det var en tykkere jakke og en lue. Man kunne tro han hadde forvekslet norsk vinter med dansk eller engelsk vinter, sånne milde vintre der du blir mer kald fordi lufta alltid er rå, en sånn vinter da temperaturen holder seg litt over og litt under null. Hos meg er vinteren stort sett fra fem minus og nedover, og hvis det blåser, oppleves minus fem som minus ti eller kaldere. For et par år siden var vi på ridetur i minus tjueåtte grader og kuling i romjula etter å ha vært ridende julebukk til pleiehjemmet. Når Råde kommer på besøk har det allerede ligget snø stabilt i noen uker, og snødybden nærmer seg tretti centimeter. Det er lite. I fjor makset vi på rundt én meter og sytti. Karakteren som står på trappa, har fått snøfnugg i skjegget og snørr i barten. Han hutrer og kommer inn.

– Det var plussgrader hjemme, se.

– Ja, men jeg sa jo det var vinter her?

– Jo, men det var noe veldig til vinter, æ?

– Nei, dette er ikke veldig vinter til å være Asker. Om ikke lenge snør vi vel inn, sånn som fjor.

– Vi har vinter i Østfold og se, svarer han, som om jeg har snakket nedlatende om Østfolds evne til å produsere snø.

– Ja, hele landet har vel vinter i en eller annen grad?

– Jo, men vi kan få mye snø vi og. Jeg husær vi hadde alltid over meter’n da jeg var liten. Og det kan komme mye nå og, vi har brøytekanter og sånn, vi og.

– Ok, jeg sier ikke at dere ikke får snø, men akkurat her kommer det i alle fall mye, sier jeg diplomatisk.

Her hvor det kommer så enorme snømengder at vi snør inne på gården, og de nede i byen fortviler over at de ikke har noe sted å legge all snøen de måker bort, sånn at de må bruke parkeringsplassene utenfor butikkene, sånn at noen steder har vi halvparten så mange p-plasser på vinteren som på sommeren, vi skjønner ikke at andre føler seg mobba når vi klager over snømengdene våre. Egentlig er det litt sært hvordan vi konkurrerer om å ha mest snø, i et land der de aller fleste fylker får alt de ønsker seg og mer til.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Noen år senere er det igjen desember og jeg sitter i et hus i Østfold, omkranset av grønne jorder. Det stemmer som han sa, at det kommer snø her og. Men hittil har jeg ikke sett mer enn et par centimeter maks, og den snøen som kommer ligger noen dager, kanskje en uke eller to. Så smelter den og alt er søle igjen. Eller lere, som de sier her.

Mørketida har aldri vært mørkere enn her. Når vi får tre-fire timers dagslys og det ikke ligger snø som lyser opp, blir det mørke ekstra mørkt. Jeg kan ikke huske fra oppveksten i Bærum og Asker at jeg syntes vinteren var mørk i det hele tatt. Det var bare mørkt en liten periode på høsten. Det var kjempespennende, for da lekte vi boksen går og gjemsel i hagene til hverandre og det luktet kompost og modne epler. Men så en dag luktet det snø i lufta ute, og ikke lenge etter kom det hvite fjon fra himmelen og la seg stille som et mykt teppe over hager, gater, hus og hjem, og alt ble magisk og lyst, og vi kunne se hvor vi skulle selv om vi gikk på veier uten gatelys. Nå kunne vi bare glemme å leke gjemsel, i hvert fall ikke sånn som på de mørke høstkveldene. I stedet hadde vi snøballkrig, dynket hverandre og bygde snøhuler, snømenn og snølykter. Jeg husker fortsatt lukten av snøen som omga meg inne i hulen, og hvordan et lite stearinlys kunne lyse opp hele snøhulens innside.

Kanskje var det mer snø om vinteren i Østfold også før. Jeg tror jo ikke egentlig at Råde lyver. Kanskje hadde han også magiske snøhuletimer i hemmelig samtale med bestevennen i en brøytekant, mellom middag og sengetid. Kanskje hadde han også knasende fotspor på vei til og fra skolen, og frost i de hårtustene som våget seg utenfor pelslua med dingledusker. Kanskje er det bare klimaet som endrer seg, sånn at de danske og engelske vintrene har flyttet inn her, og den norske vinteren har flyttet seg litt lenger nord. Da vil jo den mørkeste mørketida også sakte krype nordover. Og færre barn vil oppleve de magiske snødekte vintrene og den forunderlige følelsen av å se bakken igjen i mai, etter at den har ligget skjult under et magisk, mykt og tykt hvitt teppe helt siden i fjor.

Mens jeg sitter og skriver, lukter jeg snøen og tenker først det er minnet mitt som spiller meg et puss. Men jeg titter ut av vinduet. Og der. Der er den. Noen fnugg spredd i lufta, dansende over åker og eng. Det blir kanskje ikke en meter og sytti centimeter, men for meg er hvert eneste lille snøfnugg helt magisk på sin egen spesielle måte.

God jul!

Få våre beste saker rett i innboksen med nyhetsbrev fra Demokraten!

Gry Catinka Wold

Journalist