Jeg får ikke puste

Martin Luther King jr. sa: «Vi må se at protester er språket til de som ikke blir hørt.»

De siste dagers demonstrasjoner og frustrasjon mot rasisme har synliggjort hvor stort problem rasisme fortsatt er. Men det som også er blitt tydelig er at folk ikke aksepterer dette lenger. Det er nok nå.

Spørsmålet vi må stille oss her hjemme er: hører vi stemmene til alle de som hver dag utsettes for rasisme? Alle de som opplever et samfunn som holder dem utenfor med akkurat en armlengdes avstand. Hit, men ikke lenger. Norsk, men ikke nordmann.

Eller later vi som om vi er et mer likestilt, inkluderende og rettferdig samfunn enn det vi egentlig er?

Les også: «Blir vennene mine i barnehagen også drept nå?»

Da George Floyd ropte med den siste pusten han hadde, «I can’t breathe», var det et rop om hjelp i nød. Men det var også et symbol på all den frustrasjonen og hjelpeløsheten mennesker verden over opplever som følge av rasisme og urett.

Jeg utsettes for det, og alle som ikke er hvite utsettes for det.

At jeg som seksåring på skolen havnet i klammeri med en etnisk norsk gutt, og læreren kom bort, holdt meg ordentlig hardt i armen og sa strengt «Slik gjør vi ikke i Norge», etterfulgt av trøst til den andre gutten, mens jeg blir sendt gråtende ut på gangen. Det var ydmykende. #icantbreathe

At jeg på fest i studietiden fikk høre fra medstudenter at de ikke har noe imot meg. Men at andre som liksom, kanskje, du vet, muligens, ser ut som meg, må skjerpe seg og slutte å snylte på staten. Jeg ble stum. #icantbreathe

At jeg som 19-åring som eneste passasjer på et fullt fly, ble trukket ut i kontroll på Torp lufthavn, og 30 minutter senere kom ut i en mørk ankomsthall, flyplassen var stengt og den siste bussen hadde dratt. Resten av natten satt jeg på gulvet på en bensinstasjon og tenkte på hvorfor de stoppet akkurat meg. #icantbreathe

At jeg står og snakker med ungdom på Tøyen, og opplever at en sivilt kledd politimann går sakte forbi oss i et forsøk på å høre hva vi sier, før han går videre. #icantbreathe

At jeg som byråd, eller helt vanlig innbygger for den saks skyld, fortsatt blir fulgt etter i butikker. Ikke fordi jeg stjeler, men fordi du tror at du kan se på min hudfarge at jeg kommer til å stjele. #icantbreathe

Les også:– Folk skal ikke risikere å møte SIAN på biblioteket

Dette er kun en brøkdel av og blant de mildeste eksemplene på rasisme som jeg og altfor mange utsettes for hver dag.

Hun ble skreket til på bussen. Han ble nektet inngang på utestedet. Hun ble slått ned midt på dagen mens folk stirret. Han fikk ikke være med på leken fordi han ikke var norsk nok. Hun ble skjelt ut som Nav-snylter hos legen. Han ble trakassert av kollegaene på jobb. Hun ble spyttet på og fikk hijaben dratt av. Han blir alltid stoppet av politiet. Hun kommer aldri på jobbintervju, og han er overkvalifisert.

Etter en stund begynner man å ignorere rasismen. Det er en slags overlevelsesmekanisme.

Men hun er lei, han er lei, hen er lei og jeg er lei. Vi får ikke puste lenger.

Vi får ikke puste for vi har en statsminister som sliter med å ta tydelig og klart avstand fra rasismen i USA og Norge, og bortforklarer den fremfor å bekjempe den.

Vi får ikke puste fordi vi har en regjering som gir statsstøtte til rasistiske organisasjoner.

Vi får ikke puste fordi vi har statsledere som står stille og ser på at historien gjentar seg.

Våre barn får ikke puste fordi de må gjennomgå nøyaktig det samme som oss. Og vår ungdom får ikke puste for de er dømt til et liv i evig kamp. En kamp som skulle vært vunnet for altfor lenge siden.

Nå er det tid for forandring.

Til alle mine brødre og søstre som hver dag utsettes rasisme. Vi må ikke slutte å kjempe. Nå er tiden inne for å dele våre historier. For kanskje det er annerledes denne gangen. Men bare hvis du orker. Jeg forstår at du har kjempet et helt liv, og kanskje du nesten ikke klarer å puste.

Til alle allierte som ikke har opplevd rasisme. Du har et ansvar! Vi trenger at du er med og kjemper denne kampen sammen med oss. Fortell oss det du ser og si at det vi utsettes for er sant.

Les også: «Har antirasismen fått sitt metoo-øyeblikk?»

Så kanskje våre stemmer runger like høyt som metoo og våre protester blir hørt.

For det er nok nå.