Ja, babyer er mammadalter. Hva er galt med det?

Når en baby gråter, trenger hen nærhet og trøst i form av fysisk og emosjonell kontakt fra omsorgspersonen for å roe seg ned igjen. Babyen klarer det ikke på egenhånd, da hen ennå ikke har utviklet selv-regulering.

Ja, det nytter kanskje med en smokk, en vuggende barnevogn eller godteri, melk og mat om de er sultne, men en emosjonelt tilstedeværende kjent stemme og kropp trumfer alt. Det skaper på sikt en indre trygghet hos babyen.

En varm stemme og kropp som sier at det går bra, og som sørger for at alle behov blir dekket, er det beste man kan gi barnet på sin egen vei mot selvstendighet.

Babyen lærer å regulere seg selv over tid ved å bli tatt kjærlig og inntonende hånd om av omsorgspersonen.

Dette høres kanskje ut som en selvfølge, men jeg observerer med jevne mellomrom her i Norge at de voksne drar ut og drar ut, lar babyen gråte, og ikke enser barnas behov for å bli tatt hånd om.

Babyene blir mer og mer desperate, og når den aktuelle omsorgspersonen endelig velger å gi etter, blir de oppgitt over at babyen slutter å gråte når hen blir løftet opp.

Denne situasjonen akkompagneres ofte av diskusjoner i telefoner og med andre rundt om hvorvidt man alltid skal gi etter for det babyen trenger, for da risikerer jo babyen å bli bortskjemt.

Det virker som det verst tenkelige er å få noen skikkelig mammadalter til babyer, og det må unngås for enhver pris. Babyen fortest mulig ut av huset og soverommet!

Får ikke babyen den omsorgen hen trenger, blir de utrygge i sin tilknytning, og kan slite med dette resten av livet. Ja, det å skape gode hverdagsrutiner og ritualer er vel og bra, men hvor ble fokuset på den viktige relasjonen, den trygge tilknytningen?

Alle babyer ER det vi velger å kalle mammadalter. Det er helt naturlig og biologisk forankret. Bare se til våre nærliggende pattedyr-slektninger i dyreverdenen, hvorfor klarer vi ikke å akseptere den kjensgjerningen i vår kultur?

Slik jeg ser det, holdes fremdeles barna for raskt, ofte og lenge på armlengdes avstand. Babyene må bli helt desperate før de voksne tar affære.

Ja, det er slitsomt denne perioden av småbarnslivet. Men en liten baby kan ikke bli bortskjemt av for mye kos og trøst. En barnevogn og smokk er kun hjelpemidler, ikke en absolutt løsning.

Aller viktigst er nærheten og kontakten med «den andre», at babyen opplever å bli holdt i alle betydninger av ordet. Det er etter mitt syn den beste investeringen vi kan gjøre for fremtiden, for å få sosiale, trygge og empatiske barn.

For vi tror vel virkelig ikke at barna bare blir varme og empatiske av seg selv helt uten gode og kjærlige rollemodeller?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen