Inkludering er ikke snillisme

I kjølvannet av filmen «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr», stiller Josefin Winther spørsmål ved om vi egentlig har rom for alle i en kronikk i Dagsavisen (4. desember).

Ved første øyekast er det lett å nikke til Winthers resonnement om at ethvert møte med feilbarlighetens ømhet og skjønnhet er kjærkomment i et eskalerende og tidvis nådeløst prestasjonsjag.

Likevel er det nettopp slike beskrivelser som bygger oppunder den utbredte misforståelsen om at inkludering av personer med en funksjonshindring handler mest om snillisme, når sannheten er at det lønner seg.

Norske virksomheter har et stort behov for arbeidskraft. Bedriftsundersøkelsen til Nav viser at det mangler 53.000 arbeidstakere i Norge, og at én av fire virksomheter har hatt problemer med å få tak i arbeidskraft de siste tre månedene.

Samtidig viser tall fra SSB at 621.000 mennesker står utenfor arbeidslivet – og det koster samfunnet 194 millioner i året.

Menneskene i utenforskapet er ikke så annerledes som mange skal ha det til. Tvert imot har de kompetanser, talenter og styrker som kan skape viktige verdier i det ordinære arbeidslivet – så lenge man legger forholdene til rette for det.

Individuell tilrettelegging er ikke noe nytt. Alle arbeidsgivere gjør det hele tiden, de tenker bare ikke så mye over det i hverdagen.

Har du en kranglete rygg, får du hjelp til å forebygge ryggskader med hev-senk-pult og andre hjelpemidler. Er du introvert og trenger tid for deg selv til å lade batteriene, er hjemmekontoret blitt et selvsagt alternativ. Skal du ha barn blir forholdene lagt til rette for at alt skal gå bra under graviditeten, mens du er i permisjon og når du returnerer til arbeidslivet som småbarnsforelder i tidsklemma.

Moderne ledere er kjempegode til å tilpasse oppgaver, arbeidsforhold og arbeidstid til de ansattes behov og livssituasjon, slik at hver og en av dem kan gjøre en best mulig jobb.

Akkurat den samme tankegangen bruker vi i OsloKollega når vi jobber med inkludering av mennesker som står utenfor arbeidslivet. Årsakene til at de har falt utenfor er svært forskjellige, men fellesnevneren er at alle har behov for individuell tilrettelegging og oppfølging. Ellers er de folk som alle andre – akkurat så unike og ulike som resten av oss.

For å lykkes med arbeidsinkludering må man ta folk på alvor. Det gjør man best ved å slutte å omtale mennesker som har en diagnose som så spesielle. I stedet må vi børste støv av begreper som normalisering og integrering, så kan vi som jobber med inkluderingsprosessene ta hånd om tilrettelegging og oppfølging, slik at de som går ut i jobb får leve et så normalt liv som mulig.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen