Ingenting å skamme seg over

I anledning ferien har det dukket opp en debatt om folk burde føle skam når de helt unødvendig legger ut på korte eller lange flyreiser. Å reise med fly regnes som noe av det mest miljøødeleggende man kan gjøre, derfor kan det være snublende nært å konkludere med at man bør kutte ut, eller i det minste redusere, forbruket av flyreiser, men den gang ei.

Landets myndigheter med statsministeren i spissen, har skåret igjennom og slått fast at ingen trenger å føle flyskam. Et viktig argument i den sammenheng er at vi en gang i framtida, kanskje, får fly som ikke forurenser ved bruk, men bare ved produksjon, vedlikehold og skroting. Og da kan jo den forurensning man forårsaker i dag umulig være så ille?

Vårt forbruk av klær er skyhøyt, skjønt uttrykket «forbruk» kanskje ikke er det rette i denne forbindelse. Det er riktigere å skrive at vårt innkjøp av klær er skyhøyt. Vi kjøper klær vi ikke trenger, klær som har gått igjennom ressurskrevende prosesser for at de skal være slitt før vi tar dem på, sånn at kvaliteten på klærne er enda dårligere enn da de ble laget.

Moralistene oppfordrer oss til å kjøpe færre klær og å kjøpe solidere klær, klær som varer lenger, og å bruke dem til vi har slitt dem ut selv. Konklusjonen er nok likevel at vi ikke trenger å føle klesskam neste gang vi kjøper klær vi ikke trenger, kjenner vi regjeringen og klesindustrien rett.

Vårt forbruk av kjøtt er ikke bærekraftig. Særlig er produksjonen av rødt kjøtt og fårekjøtt belastende for klimaet. Vi bør enten kutte ut kjøttspising eller i det minste redusere forbruket noe. Om vi ikke gjør det vi burde gjøre, så må vi, antar jeg, for all del ikke føle noe kjøttskam over å fortsette å fråtse i billig grillkjøtt fra storfe og får.

Laksenæringen forurenser norske fjorder og er ikke bærekraftig. Forurensningen fra lakseindustrien skader villfisken og ødelegger tradisjonelt fiske. Vi burde egentlig stille harde miljøkrav til fiskeoppdrettsindustrien. En grei måte å presse næringen på, er å la være å spise oppdrettsfisk. Om vi likevel fortsetter å spise den, skal vi selvfølgelig ikke føle oppdrettsfiskskam, for en gang i framtida vil oppdrettsindustrien blir miljøvennlig og bærekraftig. Kanskje. Så å føle skam? Var det likt seg!

Mye av bilkjøringen vår er unødvendig. Oppfordrer man folk til å kjøre mindre bil, svarer de gjerne at det ikke er alle i Norge som bor i byer eller i tettsteder. Det er riktig det, men svært mange av oss gjør nettopp det. Bosettingen i Norge er for det meste konsentrert i forholdsvis begrensede områder. For å slippe bilskam har mange de siste årene kjøpt elektrisk bil i tillegg til den «gamle» fossilbilen. Man redder ikke jorda ved å kjøpe en Tesla og dermed forbruke enda mer, men man unngår muligens bilskammen, og det er vel det viktigste. I det minste kan det kanskje døyve noe av den verste forbruksskammen. Mens man bygger en garasje til.

Norsk oljevirksomhet bør vi knapt nevne. Norsk olje er etter sigende den reneste i hele verden, både ved produksjon og ved forbruk. Det har vi oljenæringens egne ord for.

Om alle jordas innbyggere hadde like høyt gjennomsnittsforbruk som vi har i Norge, ville vi som kjent trengt 3,4 jordkloder. Å forsøke å få norske forbrukere til å føle forbruksskam på grunn av sitt overforbruk, og å forsøke å redusere unødvendig forbruk, er som å forsøke å nekte en godteriforspist unge mer godteri. Det fører bare til ubehag, det blir det bare bråk av, det nytter ikke. Eller gjør det?

Uansett, vår statsminister har allerede forsikret oss om at vi ikke har noen grunn til å føle skam, så lenge vi bidrar til fortsatt forbruksvekst. Skulle vi likevel føle på forbruksskam, kan vi tenke oss litt om neste gang vi gjør innkjøp, velge varer som skader miljøet litt mindre, og kalle overforbruket vårt for grønt forbruk.