Ingen mangfold i utenforskap

Forslaget mitt om innvandringspause har skapt stor debatt. Jeg har foreslått å begrense familiegjenforening, ta imot null kvoteflyktninger og endre måten asylsøkere får beskyttelse på. Like mange vil få beskyttelse totalt, men færre av dem vil få beskyttelsen i Norge. Arbeidsinnvandringen skal fortsette som før.

Modellen jeg har skissert er innenfor menneskerettighetene, selv om flere later til å tro noe annet. Alle mennesker skal fremdeles ha rett til beskyttelse. Spørsmålet er hvordan og hvor denne skal gis.

Simen Bondevik er – ikke overraskende – uenig. Det er greit. Men jeg kunne ønske han satte seg inn i forslaget før han gikk til motangrep. I sitt innlegg skriver Bondevik at jeg legger skylden på innvandrere for at vi har utfordringer i Norge. Det stemmer ikke.

Nordmenn med innvandrerbakgrunn truer ingen. De er en naturlig del av vårt samfunn. Utenforskap, derimot, tærer på samfunnet vårt.

Hva utenforskapet i et samfunn kommer av er egentlig underordnet. Dersom en stor andel av befolkningen står på utsiden av samfunnet, og uten en felles forståelse for hvilket samfunn vi lever i, er det farlig. Uavhengig av om det skyldes økonomi, geografi eller kultur. Jeg tror likevel det er ekstra farlig når det skyldes manglende integrering. Fordi alle faktorene vil spille inn på én gang.

Det kan vi se i land nær oss. Og jeg er bekymret for at vi ser de samme faresignalene i Norge.

Bondevik må gjerne peke på integrering som svar på utfordringene vi har. Om han i det hele tatt erkjenner at de eksisterer. Men ingen er mot integrering. Land som Sverige, Frankrike, Norge og Storbritannia har brukt enorme summer, flere tiår og forskjellige regjeringer på å finne gode løsninger. Og til dels fungerer noen av dem. Men ingen har fasiten.

Hadde integrering vært et enkelt svar ville selvsagt alle ha drevet med det. Der integreringen fungerer godt skyldes det i all hovedsak hvor mange som integreres.

Å komme med selvfølgeligheter om at «mangfold er et gode» er også svært enkelt. Og jeg er enig i at mangfold er bra. Men synet som Bondevik forfekter gjør det enda vanskeligere integrere.

Integrering blir umulig dersom vi skal følge logikken om at absolutt alt er ønskelig mangfold. Da vil vi ikke kunne forsvare de verdiene vi ikke kan forhandle om. Som igjen fører til større splittelse i samfunnet vårt.

Det betyr ikke at vi skal bekjempe enkelte verdier med tvang. Men jeg tror for eksempel det har noe å si, hvordan vi som samfunn blir enige om hvilke forventninger vi skal stille. For eksempel om å håndhilse på det motsatte kjønn.

At integreringsevne henger sammen med antallet vi tar imot, er ikke spesielt kontroversielt. Byrådet i Oslo har selv stoppet bosettingen av flyktninger til enkelte bydeler i Oslo. De begrunner beslutningen med at det blir vanskelig å integrere innvandrere dersom andelen norskspråklige er for lav.

Nettopp.

Alternativet til god integrering er et økonomisk, kulturelt og geografisk utenforskap. Jeg er bekymret for at vi er på veg dit i dag. Det er ikke til å leve med for samfunnet vårt. Og vi bør derfor innvie oss selv en pause.

For samfunnet vårt. Men først og fremst for dem som betaler prisen for alternativet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen