Ikke la kommentarfeltene vinne

Teksten lyste fra skjermen: «Reaksjonær». «Kristofacist». «Slevete vrøvl». Det var ferie og jeg hadde sovet til ut på formiddagen. Noen sier at det er en uvane å se på mobilen med en gang man våkner. Jeg tror det ligger noe i det.

Jeg stablet meg på beina, med blikket på mobilen og kursen mot badet. 17 stykker hadde nevnt meg i Twitter-tråder siden publiseringen noen timer før. Jeg begynte å skrive både svar og forsvar på det lille mobiltastaturet, men droppet det. Maktesløs kledde jeg på meg og startet dagen.

Jeg hadde skrevet om troen min. Da lærte jeg noe kjipt: Folk hører bare på dem de er enige med. Voksne mennesker kommenterte opprørt over at det var en 17-åring som hadde åpnet munnen. «Man burde ha kjennskap til trafikkreglene før man får lov å sykle», mente en dame i 50-årene.

Selv om jeg har skrevet før, har jeg aldri fått så mye pes som da jeg valgte å skrive om troen min. Budskapet mitt var: «Livssynet man har, er ikke noe man kan legge fra seg, fordi det er en stor del av hvem vi er».

Det står jeg fortsatt for.

Det er bra å bli motsagt, og jeg liker at voksne mennesker tar seg tid til å debattere med meg. Da er meningen min blitt tatt på alvor. Men nå var motsvarene rettet mot meg og ikke teksten. Å møte andres tro med personangrep og følelsesbaserte kommentarer er et lavmål.

En rapport fra Ungdommens Ytringsfrihetsråd viser at mange unge kjenner på frykt for netthets. Det hever terskelen for å delta i den offentlige debatten.

Rapporten sier at 44 prosent av ungdommer i Norge har opplevd å få negative reaksjoner eller kommentarer når de deler sine meninger. Det kan være opplevelser av å bli latterliggjort, personkritikk eller at alder blir brukt mot dem. Jeg kjenner meg igjen.

Rapporten viser til en terskel som er høyere desto yngre man er. Jeg liker å krysse terskelen og ta skrittet ut i det ukjente, for det er her jeg kjenner at jeg lever og har mest å lære.

Likevel er jeg blitt anklaget for å «tvinge mitt syn på andre». Jeg ble kalt «hjernevasket av kristen overtro og myter» og noen syntes at å skrive det jeg gjorde var «å være kjip mot andre».

Å lese slike kommentarer om meg selv – eller hvem som helst – gjør meg alltid opprørt. På skolen ble vi lært opp til nulltoleranse for mobbing, men fra voksne aksepteres en slik atferd.

Det er ikke farlig å være uenig. Det er da vi finner de beste løsninger for samfunnet. Dessverre er det lite rom for å øve seg på dette i den norske debatten.

Til deg som ennå ikke har klatret over terskelen fordi du frykter å bli angrepet for hvem du er eller det du står for: Ikke hør på dem! Ikke la dem stoppe deg. Du er gammel nok! Du er viktig nok og du har noe å komme med. På et kaldt baderomsgulv en tirsdags morgen er det lett å kaste inn håndkleet. Ikke la kommentarfeltene vinne!