«Hvorfor er det så viktig å endre Gressviks preg?»

Truls Velgaard
gruppeleder i Høyre, Fredrikstad

Med en stolt historie som strekker seg bakover mot vikingtiden, var Gressvik et betydningsfullt ladested allerede før Fredrikstad ble anlagt som by. Hvorfor er det i dag blitt så om å gjøre å viske ut de viktigste minnene om denne historien, nemlig blandingen av industri, handel og bolig langs elven?

Jeg forstår at mange kan ønske seg en opprydding og en forskjønning av dette området. Det er i dag en nokså komplett blanding av rustne spuntvegger, skjeve skur og slitte brygger i kombinasjon med sjarmerende gamle trehus, moderne høyhus og tidsmessig industri og forretning. Noen mener altså at dette må forandres, og løsningen er moderne høyhus langs hele elvekanten.

Men er det ikke det vi har i dag som nettopp er Gressvik? Møtepunktet mellom land, sjø og elv. Båttrafikk. Møtepunktet mellom industri, handel og bolig. Utvikling, forandring og forskjønning, ja. Men å fjerne alt?

Les også:
Høyre og KrF med lovlighetsklage
– Lovlighetsklagen Velgaard (H) har sendt til kommunen er det frekkeste utspillet jeg har sett

Bystyret vedtok for to måneder siden en ny arealplan for Fredrikstad. Den planen setter en strek over all historie langs elvekanten på Gressvik. Nå skal de moderne tider komme også hit. Akkurat denne stripen i møtepunktet mellom land og vann defineres som en del av sentrumsområdet i Fredrikstad, og det legges til rette for høy og tett bebyggelse.

Hvem har egentlig bedt om dette? Det er naturligvis forståelig at boligutbyggere gjerne ser en slik endring. Deres jobb er å se muligheter for gode boligprosjekter. Det er helt legitimt. Her vil det utvilsomt bli attraktivt å bo. Men det kan jo ikke være boligbyggere alene som styrer arealplanen.

Da bystyret vedtok arealplanen hørte jeg ingen bystyrerepresentanter snakke med begeistring om de nye, radikale planene for Gressvik. Mange hadde ordet i debatten, men så vidt jeg registrerte snakket de utelukkende om hvor skeptiske de var til endringen. Muligens er det slik at Arbeiderpartiet oppriktig ønsker denne endringen, men ellers er det vanskelig å se særlig støtte.

Tvert i mot virker det åpenbart at et klart flertall i bystyret er sterke motstandere av planen for det nye Gressvik. Det er skepsis til den massive boligbyggingen langs elven, det er skepsis til å presse bort industribedrifter med tap av arbeidsplasser og næringsarealer og det er skepsis til å stenge de tradisjonelle småhusene på Gressvik inne bak høyblokker.

Mitt inntrykk er at Arbeiderpartiet fikk støtte for sine planer om boligbygging på Gressvik av én eneste grunn: De klarte å overbevise de fleste av sine samarbeidspartnere i bystyret om at en tillatelse til boligbygging var nødvendig for å hindre at hele arealplanen måtte ut på en ny høring. Det skulle i så fall angivelig bety en forsinkelse på seks måneder med iverksetting av den nye arealplanen.

Hannah Berg i partiet Rødt var blant dem som lot seg overtale til å stemme mot sin vilje. I Fredriksstad Blad den 6. august bekrefter hun at det ikke er et reelt flertall for arealplanen i bystyret. Hun oppfordrer utbyggere til å merke seg at det ikke er et slikt flertall for boligbygging, og hun varsler at hun og hennes parti vil ønske å omgjøre det omstridte området til næringsareale igjen når arealplanen skal revideres igjen.

Meninger: «Hva slags Gressvik vil vi ha?»

Jeg er glad for Hannah Bergs posisjon, og Høyre vil naturligvis ønske å støtte alt som kan bidra til å bevare Gressviks mangfoldige historie. Men samtidig har vi her en ganske underlig situasjon: Skal innbyggere, næringsliv og utbyggere stole på at Fredrikstad kommune faktisk gjennomfører sine planer, eller skal de stole på at planer blir reversert?

Kommunedirektøren har gitt litt vekslende synspunkter på hvor nødvendig det egentlig ville vært med en ny høring, dersom området skulle vært bevart til næring. Men uansett fremstår det som komplett uforståelig at det skulle være bedre at bystyret vedtar noe som det egentlig er imot, og som et flertall varsler at det vil gjøre om ved neste behandling, enn å sende ut det omstridte området på en ny, egen høring.

Bare noen timer før bystyret startet sin behandling av arealplanen den 18. juni, leverte kommunedirektøren sin siste vurdering av behovet for en eventuell ny høring av arealplanen. Dessverre kom dette notatet for sent til å ha noen reell betydning for bystyrets behandling. Etter mitt syn reviderer kommunedirektøren her i vesentlig grad sitt syn, og toner kraftig ned påstandene om behov for en ny høring. Dette notatet føyer seg dermed inn i rekken av eksempler den uklarheten og det kaoset som hersket rundt avgjørende spørsmål i behandlingen av arealplanen.

Jeg vil oppfordre mine bystyrekolleger til grundig å lese notatet fra kommunedirektøren, utsendt den 17. juni. Dessverre er notatet bare sendt til gruppelederne, som er nok et eksempel på mangler i saksbehandlingen. Uansett: sjekk notatet opp mot for eksempel kommunedirektørens orientering om samme tema i formannskapet den 4. juni. Det er vesentlige forskjeller.

Etter mitt syn er dette ett av mange eksempler på sviktende premisser ved bystyrets vedtak om boligbygging på Gressvik. Derfor har Høyre bidratt til en lovlighetsklage. Bystyret har all grunn til å vurdere om ikke klagen bør tas til følge.