Hvordan står det til med den norske familien?

Det diskuteres flittig hvordan vi kan utvikle den norske skolen i riktig retning. En instrumentell jakt etter bedre faglige resultater er roten til talløse endringsforslag hva gjelder pedagogiske idéer og disiplinære tiltak, for ikke å snakke om den siste tidens diskusjon om sommerferiens varighet.

Som lærer er jeg forpliktet til å lete etter de beste undervisningsoppleggene for mine elever. Som pappa er jeg forpliktet til å følge opp den undervisningen som er gitt til mine egne barn. Likevel tror jeg vi som samfunn lett vil gå oss vill i jungelen, ved å stadig lete etter den ultimate skolen som skal kunne gi Norge de beste resultatene på store internasjonale undersøkelser.

Vi må ikke glemme at den viktigste faktoren for læring er trygghet. Og den viktigste arenaen for å skape trygghet er ikke skolen, men hjemmet. Om det så skulle komme en revolusjonerende endring når det gjelder ressurser i skolen (ja takk!), vil skolen likevel ikke kunne tette hullene i trygghet der denne fra før av er mangelfull. Selvsagt vil en god skole, med dyktige og relasjonskompetente lærere, kunne være en viktig livbøye for mange elever. Men det er familien som i utgangspunktet skal være barnas fyrtårn og trygge havn.

Det vil i all fremtid være interessant og relevant å diskutere opplegget i den norske skolen. Men kanskje vi burde våge i enda større grad å sette søkelyset på den norske familien? Det hjelper ikke med lugar i verdens flotteste skip, om skipet sirkler rundt i farlig farvann uten å finne veien til havnen.

Hvordan kan vi legge til rette for et mindre stressende familieliv? Hvordan kan vi som samfunn forhindre at så mange småbarnsfamilier går i oppløsning? Hvordan kan vi hjelpe flere foreldre til å leve godt sammen, sette sunne grenser og engasjere seg i barnas skolesituasjon?

Slike spørsmål bør vi stille – ikke for å moralisere eller legge stein til ulike slags byrder, men fordi konstruktive svar på disse spørsmålene vil kunne øke sannsynligheten for flere stabile familieforhold, som igjen vil kunne bidra til flere trygge elever. Og uavhengig av resultatene på TIMSS (Trends in International Mathematics and Science Study) eller PISA (Programme for International Student Assessment), er det dette som først og fremst vil kunne skape en vellykket norsk skole.