Hvordan skape «svenske tilstander» – inspirasjon vi ikke trenger

Bruk av politimakt og politikontroll kommer alltid med en bakside, kanskje særlig når det er et sosialt problem man egentlig prøver å løse – uansett hvor vennlig innstilt man påstår å være.

Når jeg vet at ungdommen i Groruddalen og på Søndre Nordstrand lenge har sagt at de opplever i overkant mye av dette, og at dette nå i tillegg er tenkt trappet opp, så kjenner jeg på en dyp bekymring.

Fortvilte mødre på Furuset gikk i fjor høst ut i media og sa at de heller vil at barna deres skal bli trakassert av politiet enn at de skal bli knivstukket. Når det er det de føler de har å velge mellom, må det kunne sies at det allerede er et eller annet som ikke fungerer.

Selvfølgelig må politiet sette hardt mot hardt i skarpe situasjoner, og den lave terskelen noen har for å bruke våpen er veldig urovekkende. Men politiet selv sier at det er snakk om en liten gruppe med enkeltindivider som står for det aller meste av volden. Da synes jeg politiet skal passe godt på å la alle de andre – særlig ungdommene – være mest mulig i fred.

Når tilliten mellom politiet og befolkningen blir så tynnslitt som den oppleves i flere deler av samfunnet nå, oppstår nemlig et nytt opphav til vold og annen kriminalitet: Man ber ikke politiet om hjelp når man trenger det. Man støtter seg på venner og andre, og prøver heller å løse det selv. Da kan det fort eskalere og gå veldig dårlig.

Jeg sier ikke at politiet ikke skal ha en rolle i kriminalitetsforebygging, men de sitter på helt spesielle makt- og tvangsmidler – det skal de jo gjøre. Dette vet både ungdommene og alle andre i dette samfunnet veldig godt.

Vi har sett mange grelle eksempler på hvor ivrig disse maktmidlene har blitt brukt. For eksempel var narkomane i lang tid livredde for å ringe til AMK når en venn satte en overdose, fordi de visste at politiet ville dukke opp i tillegg og pøse på med alle mulighetene straffeloven ga dem.

Dette er ikke bare lite hensiktsmessig maktbruk, det er også direkte uetisk og setter livene til en utsatt gruppe i fare.

Når vi vet at slike ting er noe politiet i Oslo holdt på med helt til riksadvokaten irettesatte dem, er det all mulig grunn til å følge nøye med og stille noen spørsmål når støtet nå skal settes inn mot utvalgte områder med «levekårsutfordringer».

Ikke vet jeg hvilke konkrete planer politiet internt har denne gangen, men vil blant annet minne om for eksempel dette: Å stoppe en ungdom på gata, spørre hvor han har vært og hvor han skal, sjekke alle lommer og kanskje også lese gjennom meldingene på telefonen er også maktbruk, selv om den ikke er fysisk.

I retur kan man få enda en ungdom som heller løser fremtidige konflikter og problemer på egen hånd. Og hvis man ikke i større grad enn tidligere tar innover seg at da jobber man kontraproduktivt for å nå sine egne uttalte mål, så vil disse samme målene fortsette å være vanskelig å nå.

Jeg har forståelse for at politiet ønsker å kontrollere folk for å kunne inndra farlige våpen. Men vi må huske på at det aller viktigste er å unngå at folk blir så syke og/eller ute av kontakt med samfunnet at de faktisk ender opp med å bruke dem. Man forebygger rett og slett ingen kriminalitet ved å behandle mer eller mindre vanlige ungdommer som kriminelle.

På Bogerud for noen år siden brukte man mange titalls politibetjenter med hevede batonger og håndvåpen for å beslaglegge et balltre og et knokejern. Er det forholdsmessig maktbruk for å beskytte samfunnet? Eller gjør man heller samfunnet farligere?

Selvfølgelig avviser både politiet selv og den til enhver tid sittende justisminister stort sett enhver kritikk og beskrivelser av ugreie hendelsesforløp. Sett i lys av at nåværende justisminister heller ikke viser noen vesentlig interesse for å forholde seg til at Høyesterett har fastslått årevis med lovbrudd fra politiet i små narkotikasaker, ser jeg ingen grunn til å ikke lytte til opplevelsene og perspektivene til også andre individer og grupper som mener seg utsatt for uforholdsmessig maktbruk fra politiets side.

Dessuten, så lenge den er opplevd som uforholdsmessig er den uansett et problem. Og mangel på tillit til myndighetene – fra topp til bunn – er det siste som trengs i disse «levekårsutfordrede» områdene. Jeg sier ikke at politiet skal slutte å ha en dialog med ungdommene. Kom gjerne på skolebesøk, altså, men da uten narkohund og pistol på hofta.

Nå legger politiet sin strategi, så får vi se hvordan det går. Min bekymring består, all den tid inspirasjonen er hentet fra Sverige (eller strengt tatt Danmark, som Stein Lillevolden helt riktig har påpekt), og våre egne myndigheter tar lett på lovbrudd begått av nettopp de som skal opprettholde lov og orden.

Jeg tenker storsatsingen bør komme på helt andre områder. Det finnes en lang rekke andre tiltak som vil virke kriminalitetsforebyggende i hele samfunnet både på kort og lang sikt, uten den baksiden som kommer gjennom bruk av politimakt og kontroll. De kan settes i gang helt uten at Politihøgskolen trenger å forske på det først.

Det er nemlig allerede god forskningsmessig dekning for å påstå at det i seg selv vil være kriminalitetsforebyggende å sette inn et stort støt for et samfunn hvor alle føler de har en plass og har det noenlunde bra. Så kanskje vi heller skal ta et tak der?

Eksempler kan være:

• Begrense og reversere den sosiale ulikheten som har vokst seg større gjennom mange år, spesielt her i Oslo. Det er vel neppe tilfeldig at politiet har sett seg ut områder med “levekårsutfordringer”, så sammenhengen burde være åpenbar.
• Motarbeide diskriminering uavhengig av årsak og samfunnsområde
• Umiddelbart stanse og reversere nedbyggingen av psykiatrien
• Ikke la alvorlig psykisk syke bli sittende i fengsel i lang tid.
• Ha et skolevesen som har rom for mer praktisk kunnskap. Man løser ikke levekårsutfordringer med enda mer skole, hvis ikke skolen i seg selv også endres.
• Stille opp som samfunnsborgere ved å være rause med hverandre på tvers av sosiale lag og andre skillelinjer