Hvordan skal vi få et fritt Palestina?

Ved å anerkjenne Palestina tar Norge et viktig steg som kan endre maktbalansen og gi mulighet for virkelige fredsforhandlinger.

Sett fra vanlige palestineres perspektiv har soldaten på sjekkpunktet lenge hatt større makt over hverdagen deres enn det presidenten deres har. Reiserestriksjoner basert på etnisitet og bosted, landtyveri og økonomisk utpressing preger hverdagen. Palestinernes hverdag er underlagt okkupantens voldsmakt.

De palestinske institusjonene som ble etablert i det okkuperte området etter Oslo-avtalen har vært preget av okkupasjonens begrensninger og omverdenens krav. Denne dynamikken har gjort mye skade på det palestinske samfunnets sosiale og politiske strukturer. Det palestinske selvstyret har tapt intern legitimitet – fordi de har manglet reell makt.

Det mulige folkemordet som utspiller seg i Gaza er en fallitterklæring for verdens mangeårige forsøk på å løse konflikten mellom Palestina og Israel. I alle år har verdenssamfunnet forholdt seg til okkupasjonsmakten Israel og de okkuperte palestinerne uten å ta hensyn til den åpenbare maktubalansen mellom okkupert og okkupant, mellom en suveren stat og et «område».

Okkupasjonen har gjort det nærmest umulig for selvstyremyndighetene å levere gode liv til innbyggerne. Det var også de etter hvert stadig mer høyrestyrte israelske regjeringenes intensjon. De har ikke ønsket en palestinsk stat.

Massiv utvidelse av israelske bosettinger, særlig på Vestbredden, ødeleggelse og beslagleggelse av naturressurser som jord og vann, blokade og annektering. Dette var strategier for å legge under seg palestinsk land og kvele statsambisjonene. Verdenssamfunnet har ikke maktet å beskytte palestinske rettigheter.

Les også: Arven etter ekstremisten (+)

I Aftenposten onsdag kunne vi lese at Israels finansminister Bezalel Smotrich har meldt at palestinerne må straffes hardt fordi tre europeiske land har sagt at de vil anerkjenne en palestinsk stat. Nå vil han igjen kreve «harde straffetiltak» mot den palestinske selvstyremyndigheten (PA) og godkjenning av 10.000 nye bosettinger.

Dette legger seg i en logikk vi nærmest er blitt vant til fra Israel: Palestina og palestinere skal straffes, selv for vår anerkjennelse av den palestinske stat.

Dette inntrykket ble ytterligere forsterket da palestinerne arrangerte valg i 2006 etter å ha blitt avkrevd av verdenssamfunnet at de måtte reformere og demokratisere selvstyremyndigheten. Den andre og blodige intifadaen var akkurat avsluttet. Israel hadde bygd mur på Vestbredden og bosettingene som skjøt fart var brudd på folkeretten.

Likevel kom det ingen krav om at muren måtte rives eller flyttes og bosettingene avvikles, bare at palestinerne måtte få seg nye ledere og avholde valg. Intifadaen hadde styrket Hamas, selvstyremyndighetene slet og et knapt flertall valgte Hamas.

Dagsavisen mener: Norge tar et historisk, modig steg

Da palestinerne likevel lyktes i å etablere en nasjonal samlingsregjering, ble den raskt boikottet av omverdenen. Palestinerne hadde «valgt feil».

Les også: Anerkjennelsen, hva betyr den? (+)

De ble møtt med krav fra det internasjonale samfunn for at deres selvstyreregjering skulle anerkjennes: Avstå fra vold, stå ved inngåtte avtaler, og anerkjenne Israel. Problemet var igjen at Israel ikke ble og ikke blir stilt de samme kravene.

Så hva nå? For ikke å gjenta samme feil, må Norge spille en særlig rolle i å legge til rette for at det palestinske samfunnet kan representere seg selv politisk på en bedre måte i fremtiden. En viktig del av løsningen ligger i å støtte opp under representative organisasjoner med bred forankring i befolkningen.

Dagsavisen mener: USA undergraver straffedomstolen (+)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen