Hvor var media under Stolthetsparaden?

På lørdag gikk jeg i Stolthetsparaden. For meg er dette en svært viktig dag, hvor vi samles i en kombinasjon av fest og protest.

Vi med nedsatt funksjonsevne er en så mangfoldig gruppe. Vi er så forskjellige, vi kommer fra forskjellige steder, har forskjellige interesser, forskjellige drømmer for livet, alle mulige ulike funksjonsnedsettelser.

Det som er felles er at vi er stolte, sterke og synlige, og ikke minst at vi kjemper for et samfunn der vi får plass og der vi får muligheten til å leve et liv der vi får oppfylt våre grunnleggende menneskerettigheter.

Stolthetsparaden og dagene rundt er alle følelser på en gang for meg. Det er frihet, glede, sinne, frustrasjon, stolthet og litt skam. Det er heller ingenting som rører meg mer enn å få være med i en bevegelse som denne, og jeg skal fortelle deg hvorfor.

Jeg ser ofte politikere, gjennom ordene de bruker, indirekte klappe oss funksjonshemmede på hodet og fortelle at de blir rørt over at vi «står så på». Det er ikke derfor jeg er rørt.

Jeg blir rørt fordi jeg har følt meg alene hele livet, men jeg innser at det faktisk ikke er sant. Jeg har følt meg som en byrde for både skolen og kommunens pengesekk.

Da jeg var liten visste jeg ikke at menneskerettighetene mine ble brutt hver eneste dag, fordi jeg trodde det skulle være sånn. Jeg trodde det var noe galt med meg, og at «sånne som meg» ikke kunne forvente så mye uansett, det var frekt.

Jeg blir rørt i Stolthetsparaden fordi alle de vonde minnene, og alle de såre følelsene knyttet til den jeg er, får en dag pause. Når tårene kommer, er det fordi jeg virkelig føler at vi er en stor bevegelse med et felles mål. Det er som om de vonde følelsene blir borte en liten stund.

Likevel blir jeg også sint, for det er nemlig ikke bare en dag for fest og mangfold, det er også en kampdag. Politikere, kommunen, lærere og andre bryter våre menneskerettigheter hver eneste dag. Jeg lurer på når vi skal slutte å tenke at det er greit bare fordi kroppen vår fungerer på en litt annen måte.

Diskrimineringen er ofte så usynlig og satt i system at den er vanskelig å se for mange. Den er til og med så usynlig at jeg ikke alltid ser den selv en gang, selv om det er jeg selv som blir utsatt for den.

Ingen politikere ville uttrykt at de er motstandere av likestilling for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Problemet vårt er ikke motstandere, men at vi blir glemt.

Dette viser seg i statsbudsjetter år etter år. Det viser seg når partiene som har lovet å inkorporere våre rettigheter i norsk lov somler. Det viser seg fordi Stolthetsparaden ikke fikk et eneste medieoppslag av andre enn Handikapnytt og NRK Super, selv om det var enormt stort oppmøte og mange som så på gjennom Karl Johan.

Det viser seg nok en gang når verken likestillingsminister Anette Trettebergstuen eller helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol møter opp på Norges største minoritets aller største kampdag.

Jeg lurer på hvorfor ikke statsrådene med ansvar for dette feltet møtte opp? Jeg lurer også på hvorfor ikke media har gitt Stolthetsparaden og vår likestillingskamp generelt mer oppmerksomhet?

For å få slutt på diskriminering trenger vi også at ikke-funksjonshemmede er med i kampen.

Vi er Norges største minoritet og den mest diskriminerte gruppen, nå må de ansvarlige politikerne og media våkne!