Hvor kommer tomatene fra?

I Norge har de fleste arbeiderne i matindustrien det ålreit på jobb. Vi forbrukere fortjener å få vite det hvis kjente merkevarer driver sosial dumping og betaler luselønn.

Jeg innrømmer det glatt: Å gå rundt på matbutikken etter at poden er i seng er ikke min drømmekveld. For meg er det viktigste at det er høvelig sunt og variert når jeg går rundt der og plukker ned mel, kjøttdeig, spinat og yoghurt fra hyllene.

Men likevel har jeg tatt meg i å tenke, når jeg står der med en hermetikkboks med tomater fra Italia i handa en onsdagskveld – hva vet jeg egentlig om de som har produsert dette her? Har de fått sin rettferdige andel av det merkevaren og butikken tjener? Hvor anstendig er egentlig arbeidshverdagen deres?

Jeg mener vi forbrukere fortjener å få vite mer om arbeidsvilkårene for maten og drikken vi kjøper. Og jeg har et konkret forslag: En merkeordning som synliggjør produkter med anstendige arbeidsvilkår.

Fellesforbundet har allerede en merkeordning for blant annet hoteller og restauranter med tariffavtale. Det gir oss som forbrukere en mulighet til å snu i døra der det er risiko for at de ansatte blir utnyttet. Også for maten vår må det være et minstekrav å forvente at produsentene har tariffavtale og forhandler om lønn og arbeidsvilkår.

Det er jo lett å tenke at varene i matbutikken bare er varer, som nærmest oppstår av seg selv der i butikkhyllene. Det er selvfølgelig helt feil. Mat- og drikkeindustrien er Norges nest største industri, og 50.000 arbeider der. Det er folk som setter brødene i ovnen, henter fram innpakningen til is og fileterer torsk.

Jeg kjøper gjerne havregryn eller laks med Nyt Norge-merke, for da vet jeg at det bidrar til selvforsyning og utvikling i hele landet vårt – ja, selv på en trøtt onsdag kan den tanken fare gjennom hodet. Men jeg kunne jaggu aktivt valgt meg varer med gode arbeidsvilkår også.

Jeg er ikke alene om å tenke sånn. Tankesmien Agenda har nettopp gjennomført en spørreundersøkelse blant folk om hvordan de tenker rundt arbeidsvilkår innen mat- og drikkeproduksjon.

Et stort flertall sier at lønns- og arbeidsvilkår i produksjonen er viktig for dem. Et flertall sier til og med at de er villige til å betale litt ekstra hvis de er sikre på at lønns- og arbeidsvilkårene er gode. Og folk er langt mer usikre på lønns- og arbeidsvilkårene for importert mat enn for norsk mat.

Det siste er med god grunn, vil jeg si.

De siste årene har det vært flere sjokkerende saker om slavelignende forhold i italiensk tomatproduksjon. Og det er ikke enkeltstående eksempler.

Internasjonalt er matproduksjon en industri hvor det finnes ganske mye i spekteret mellom snusk og grusomheter. 7 av 10 barnearbeidere i verden jobber med matproduksjon.

I USA, et av landene utenfor Europa som Norge importerer mest mat og drikke fra, har de fleste arbeidstakere ingen rett på sykedager.

Og med tanke på de livsfarlige maskinene som er involvert – i for eksempel skjæring og pakking av kjøtt – er det helt ubegripelig at majoriteten av amerikanske matindustriarbeidere har fått null opplæring i helse, miljø og sikkerhet.

I Norge er forholdene stort sett annerledes. Halvparten av arbeiderne i mat- og drikkeindustrien i Norge er medlemmer i en fagforening, de fleste av dem i Norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN). Det er langt høyere enn snittet i privat sektor, og langt høyere enn ellers i Europa. Det har mye å si for lønna, men også for hvordan det er å jobbe på kjeksfabrikk, meieri eller bryggeri i Norge.

Mat- og drikkeindustrien har lavere sykefravær enn snittet av norsk arbeidsliv. Det forteller også at mange har det ålreit på jobb. Samtidig har mange ei lønn som er langt lavere enn hva de fortjener, og det er flere alvorlige eksempler på sosial dumping fra bransjen.

De som produserer maten vår fortjener å ha det bra på jobb og få sin del av overskuddet, som disse bedriftene skaper. Ikke som en «takk for maten», men som et «det er da alvorlig talt bare rett og rimelig».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen