Hva skjedde egentlig da jeg takket chatboten?

Jeg ser meg selv skrive det og trykke send: «Tusen takk for hjelpen!». Jeg chatter med IKEA sin chatbot.

Jeg trengte hjelp, og den kunstig intelligens-genererte roboten løste faktisk problemet mitt. Vi hadde en høflig utveksling begrenset til korte fraser. Det er jo en robot. Den forstår ikke lange setninger med mange fyllord.

En robot. Likevel. Jeg var lettet for at problemet mitt løste seg. Jeg følte rett og slett en ren trang til å «takke» for at roboten hadde tatt seg tid til å hjelpe meg. Er det egentlig et problem at en robot vekker følelser hos oss?

Nye dilemmaer oppstår i skjermdebatten. Kanskje vi er på vei over til å diskutere innholdet bak skjermen. Frem til nå har debatten dreid seg om forstyrrelsen ved skjerm og hvilket tidssluk det representerer.

Bærum var først ute med iPad til alle elever i skolen. Et politisk «prestisjeprosjekt». Men målet var vel aldri skjerm for skjermens skyld? Det skulle bli et verktøy for økt læring.

Og det kan det være. Et verktøy for å kombinere lek med læring. Kunstig intelligens gjør sitt inntog i både skoler, arbeidsliv og samfunnsliv. Et hav av muligheter til å frigjøre tid.

Jeg kjenner en lærer som fremfor å skrive uendelige mengder med ulike arbeidsoppgaver, får kunstig intelligens til å lage dem automatisk. Slik får han heller mer tid til å leke seg med oppgavene og følge opp ungene våre. Lærerne vil først og fremst at ungene våre skal lære mer.

Vi må ikke tro noe annet.

Likevel har vi nå en generasjon norske 10-åringer som ikke bare leser historisk dårlig, men som også har mistet gleden ved å lese. Det er blitt mye skjerm og lite papirbøker. Mobbing og utenforskap vokser. Mye av forklaringen er sosiale medier. Ungene har nemlig en trofast skjerm i bukselomma også.

Mobiltelefonen er med overalt, men den er ikke en del av det pedagogiske opplegget i skolen. Vi kan gjerne diskutere forbud av mobiltelefon i skoletimene. Men den følger med hjem. Mobbing og utenforskap vokser i takt med at unge er konstant logget på sosiale medier.

Vi kommer ikke utenom en større diskusjon om sosiale medier blant våre yngste, ikke bare mobilforbud. Dette gjelder hele hverdagen.

Kunnskapsminister Tonje Brenna og KS lager nå en ny strategi for digital kompetanse og infrastruktur i skole og barnehage. Det er bra. Men det fritar oss ikke fra lokalt ansvar. Veien må gås opp sammen med foreldre og lærere. Jeg mener det krever en total gjennomgang av skjerm i skolen. Også lokalt.

Men hvorfor maste jeg egentlig om følelser og chatboter? Jo. Fordi det bringer med seg en emosjonell dimensjon i skjermdebatten som vi ikke har hatt med oss tidligere. Vi mennesker er skrudd sammen slik. Vi knytter bånd og bygger følelser. Vi er avhengige av det.

Nå vet vi at kunstig intelligens stadig jobber med å tilpasse seg nettopp dette. De ønsker å vekke disse følelsene hos oss. Programvaren vet at det leder til at vi bruker verktøyet oftere, og ikke minst: Det bygger tillit.

Inga Strümke, førsteamanuensis i kunstig intelligens, forklarer at: «Regulering av kunstig intelligens er vondt, vanskelig og nødvendig». Vi må sikre kontroll. Dessuten må vi ruste ungene våre til å skille mellom fiksjon og virkelighet. Vi må bygge unges egenskap til kildekritikk og generell kritisk tenking.

Teknologien skal være til for oss, vi er ikke til for teknologien.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen