Har vi «likestilling» uten kvinnesak?

Norge var et av de første landene som ga kvinner stemmerett på lik linje med menn. I 1913 fikk kvinner lik rett til deltaking og til å forme samfunnet. I kvinnebevegelsen mente vi dette burde markeres i 2013, hundre år etter.

I 2009 vedtok Stortinget å feire demokratiet med et 200-års jubileum for Grunnloven i 2014. Kvinnebevegelsen foreslo da at feiringen skulle gå over to år slik at kvinnestemmeretten ble markert i 2013.

Men Stortinget mente dette ikke var en sak for dem, og Ap-statsminister Jens Stoltenberg sa det heller ikke var en regjeringssak. Forslaget ble oversendt til Barne- og likestillingsdepartementet, ett av de minste og svakeste departementene, som ikke hadde mye penger å rutte med.

Men det ble jubileum. BLD inviterte frivillige organisasjoner til å engasjere seg og nedsatte en stemmerettskomité til å stå for feiringen. Komiteen manglet kunnskap i kvinnehistorie, men jeg ble trukket inn som ressursperson for å sikre kvaliteten av arbeidet.

I 2011–12 kom rapportene fra utvalget som utredet politikken for kjønnslikestilling her i landet. Solide fagfolk gjorde en grundig jobb. Og lederen Hege Skjeie, som var første kvinnelige professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, konkluderte med at «Norsk politikk for kjønnslikestilling har spilt fallitt!»

Etter flere tiårs «likestillingspolitikk» ble kvinner fortsatt nedvurdert og underordnet bare fordi de var kvinner. I eliten var tre av fire toppledere menn. Menn tjente og eide mest, dominerte i media og nøt størst makt i politikken. Morsrollen ble neglisjert, selv om kvinner hadde den viktigste omsorgsrollen, og kvinner var mest utsatt for vold (NOU 2011:18 og 2012:15).

Den rødgrønne regjeringen med mannlig statsminister hadde opptil 50 prosent kvinner i regjeringen. Men statsforvaltningen var sterkt mannsdominert, og på Stortinget utgjorde kvinnene ikke mer enn 40 prosent. I kommunestyrene var de 38 prosent.

Det ble et grasrot-jubileum. Om lag 100 frivillige organisasjoner mobiliserte, ikke bare fra kvinne- og likestillingsfeltet, men også fra arbeidsliv og politikk, barne- og ungdomsarbeid samt innvandrermiljø for å belyse og støtte kvinnenes rolle i samfunnet. Det var arrangementer over hele landet, og det ble laget hefter, bøker og filmer. I juni 2013 feiret Stortinget med jubileumsutstilling, seminar og møte. Likevel ble det i løpet av året fattet flere vedtak som innebar tilbakeslag for kvinnene.

Politisk ble jubileet en skuffelse. Ved valget i 2013 kom ikke flere kvinner inn på Stortinget. Og vi fikk en blåblå regjering riktignok med en kvinnelig Høyre-statsminister og 50 prosent kvinnelige ministre, men de fremmet ikke kvinnesak.

I Erna Solbergs tid som statsminister ble kvinnenes stilling her i landet faktisk svekket på flere områder. Det gjaldt generelle rettigheter, yrkesarbeid og lønn, helse og omsorgsansvar, samfunnsdeltaking og trygghet mot vold. Men Solberg hadde lært seg hersketeknikker, spesielt usynliggjøring. Hun var i media hver dag og snakket i vage, generelle termer. Hun viste makt, men fokuserte ikke på kvinner. Norge var et «likestillingsland», hevdet hun, høyt oppe på internasjonale oversikter.

Men dette innebar ikke at vi hadde nådd målene. I de fleste land sto det svært dårlig til. Svært mange av verdens stater har autoritært regime, og de fleste «demokratiene» sliter med store problemer. Globalt kom kvinnenes andel i parlamentene bare opp i vel ¼ fram til 2023. I regjeringene var de enda færre.

Tåkelegging av kvinnenes stilling i en situasjon med vedvarende mannsdominans i samfunnsstyringen er svært foruroligende. I den offentlige debatt er begrepet «likestilling» utvannet, og sentrale politikere søker også å unngå ordet «kvinne». Enkelte kvinnekrav blir tatt opp, men ikke kvinnesak som helhet og behovet for flere kvinner ved makten som med andre evner, verdier og erfaringer enn menn kan skape et mer menneskevennlig samfunn.

Tiltak for «likestilling» innebærer ofte mekanisk likebehandling av kvinner og menn uansett sosiale og biologiske forskjeller. Likebehandling er viktig når kvinner blir diskriminert, men forskjellsbehandling kan være nødvendig for å styrke deres stilling. Det er skremmende at grunnleggende biologiske forskjeller mellom kvinner og menn blir fornektet. En kan like eller mislike biologien, men den er grunnlaget for vår eksistens, og blir den ignorert, kan det få alvorlige følger.

Det er spesielt bekymringsfullt at mødre ikke får den tida som trengs med småbarna. Det fratar barna den gode starten de trenger, og de kan få psykiske problemer seinere. Styrking av fars rolle er positivt, men har skjedd på bekostning av mor og barnas behov. Og i den offentlige debatt er omsorgen for de minste et ikke-tema, mens barnehagen skal styrkes. Heltids barnehage kan være bra for barn over 3 år, men ikke de yngre. Styrking av foreldrepermisjonen og morsrollen ville være til fordel for alle i samfunnet. Men de ansvarlige avviser slik politikk.

Vi fikk ny rødgrønn regjering etter valget i 2021. Andelen kvinner på Stortinget kom opp i 45 prosent, og Ap-statsminister Jonas Gahr Støre fikk med seg rundt 50 prosent kvinnelige ministre. I kommunestyrene utgjorde kvinnene 40 prosent.

I regjering har Ap tatt opp en rekke krav for kvinner og barn, men gjennomføringen er ikke klar. En hovedoppgave i politikken er å få hele folket i arbeid, og det tolkes som heltidsarbeid for kvinnene. Men omorganisering av produksjonen for å tilpasse den til kvinnene, som har en annen rolle enn mennene i reproduksjonen, har aldri riktig kommet på tale. Dermed betaler kvinner og barn en pris for den økonomiske veksten.

Ved siste valg var det ikke fokus på kvinner og barn. Nå er det valg igjen, og skal vi få et bedre samfunn, må det stilles kvinnekrav og kvinner på valglistene må få personstemmer slik at vi får kjønnsbalanse i kommunestyrene. Vi trenger det.