Debatt
Gjør som ungdommen
Vi må snakke om Gaza. Ord kan treffe hardt. Men noen ganger er det alt vi ikke sier som treffer aller hardest.
Jeg tror ikke vi som er voksne helt evner å se rekkevidden av hvordan krigen påvirker også våre egne ungdommer med røtter fra ikke-vestlige land, skriver Ingvild S. Kilander. Dette bildet fra sist søndag viser internt fordrevne palestinske barn som nok en gang er på flukt fra krigshandlingene på Gazastripen.
AFP/NTB
De siste årene har i stor grad handlet om å ta tilbake en ny normal etter pandemien. Men at den nye post-pandemiske normalen skulle føles som en bekmørk siste sesong av serien Black Mirror – så langt uten en slutt – hadde vel ingen av oss sett for oss.
Den siste videoen fra Gaza som holdt meg våken om natta viser en sønderknust far som sitter bøyd over sine to små døde barn. Ifølge underteksten på videoen skal hans gravide kone også være drept. Han er selv skadet, og har en lapp over det ene øyet. Når hele hans verden rakner har han kun ett øye igjen å gråte med. Det kan bli effektiv tilslutning til Hamas av sånt.
Meta er ikke alene om forsøket på å stilne samtalene om Gaza. Også i mine egne sosiale medierekker har enkelte gitt uttrykk for at det kan bli litt mye. For alle som ikke har innrettet seg i en litt koseligere sosial medieverden fra et algoritmeperspektiv, viser som kjent tall fra FN og Redd Barna at det er flere drepte barn i Gaza på seks måneder, enn gjennom tre år i alle verdens kriger i hele verden fra 2019 til 2022.
2 måneder
20 kr
20,-
KJØP
