Fra jordekanten på Tomb til asfaltjungelen på Kråkerøy

Av: Ivar Haugen, Brann-supporter og informasjonsansvarlig Norges Orienteringsforbund

En reise på drøye 20 minutter og mellom to vidt forskjellige idrettsverdener! «Sjelden får liggende ulv et lår, eller sovende mann en seier», heter det i Håvamål. Det kan også gjelde for dem som vil nå toppen av idrettsverdenen. Mange med nettopp slike ambisjoner var samlet blant de nærmere 50 deltakerne i herrenes juniorklasse – som var først ut i fellesstart under Blodslitet denne oktoberlørdagen fra Tomb landbruksskole.

Siden kom de på rekke og rad i eliteklasser så vel som mosjonister fra klokken 10, til alle var i skogen litt over klokken 12. Til sammen nesten 1 200 deltakere i dette som er den tradisjonelle sesongavslutningen for orienteringsløperne i Norge. Og da gjør en det skikkelig, med en ultralangdistanse – hvor konkurransetiden lett bikker 2,5 timer.

Knallhardt – for de få, med de nærmest sørgende som tilskuere. Men med startfelt fullt av gode løpere, arenapassering, GPS-tracking og alt som hører til, var det spennende hele veien til mål – for oss som forstår oss på den slags – godt hjulpet av varmende kaffe fra presseteltet og solid speakertjeneste fra rutinerte Tom A. Karlsen. Fra den mobile speakerbua på lasteplanet til en alderstynget Scania-lastebil.

Kanskje litt i overkant for o-løpere som gjerne er mest opptatt av egne prestasjoner, bommer og veivalgsfeil på sin ferd gjennom skogen fra start til mål, men uansett av verdi for den (lille) håndfull eller to av tilskuere som da kunne følge dramatikken (spesielt) i hovedklassene hele veien. Med både Simona Aebersold og Andrine Benjaminsen i solid høstform – duoen som ble henholdsvis nummer 1 og 2 under sesongens siste verdenscupløp – i Sveits for snaue 3 uker tilbake – var nivået absolutt verdensklasse.

Førstnevnte tok sin første seier i orienteringsklassikeren i Fredrikstad – med 20-tallet sekunder til gode på Norges beste dameløper for øyeblikket. Et «verv» som denne lørdagen – i tillegg til å løpe ultralangt – innebar timer med signering av årets sesongoppsummering av den norske orienteringssesongen – «O-boka 2022». Veteranen Anne Margrethe Hausken Nordberg – på 46 år – som vant i fjor, ble i år nummer 3. (ja, du leste riktig, 46 år ung og bare noen steg bak de aller beste i verden), og selv om hun ikke er den mest ettertraktede på autograf- eller «selfie-markedet» lengre, har hun garantert ikke sagt siste ord hva gjelder topporientering, sin alder til tross.

Hos herrene var det to norske landslagsløpere som gjorde opp seg imellom. Årets norske mester, både på langdistanse og ultralangdistanse, Lukas Liland – viste nok en gang mestertakter i et langt løp da han «gikk på eget veivalg», skaffet seg en liten luke og holdt unna med 10 små sekunder ned til VM-bronsevinner på langdistanse fra i fjor, Magne Dæhli.

Det var, dessverre, ikke snakk om verdensklassen eller VM-nivå, men nest øverste divisjon noen mil lenger ned i veien da det klokken 15.00 var avspark på Fredrikstad stadion i asfaltjungelen på Kråkerøy. To «gamle storheter», for å bruke et forslitt uttrykk, møttes i landets nest øverste divisjon – med sponsornavn på ligaen – en sponsor som kan bære bud om at en bygger for fremtiden. Fredrikstad FK – SK Brann, i siste hjemmekamp for sesongen for førstnevnte. Her var andelen tilskuere 4′gangen av deltakere på Blodslitet på Tomb, altså 4 – 5 000 (nøyaktig tilskuerantall/solgte billetter var 4 800), mens deltakerne i den alvorlige leken på kunstgresset var som tilskuermengden «lenger oppe i gata».

Forrige gang jeg var på denne stadioen var den nybygget. Og visjonene i plankebyen var like store som lønnsbudsjettene i det som da hadde navnet Tippeligaen – og lagene spilte altså på øverste nivå. På banen denne vårdagen, for nærmere 15 år siden, herjet Erik Huseklepp og Azar Karadas med hjemmelaget. De stoppet på fire mål rett vei, om de holdt nullen eller om det ble et baklengsmål motsatt vei husker jeg ikke såpass mange år seinere. Og det har også bare akademisk interesse. Da var Fredrikstad FK regjerende norske mestere, nå gjenskaper de middelmådighet på nest øverste nivå i Norge.

For gjestene fra Bergen har «OBOS blitt for lett», heldigvis. For det har vist seg at det blir vanskelig å slå tilbake om en ikke gjør det på direkten. Med Huseklepp flyttet fra banen til (hjelpetrener) på benk, har «Horneland fikset opprykk i september». Fredrikstad FK trygget plassen på nest øverste nivå så seint som for en uke tilbake, etter treneravskjedigelse så seint som midt i september. Selv om kontrastene er tydelige denne oktoberettermiddagen med suveren topp mot bunn på tabellen, er berøringspunktene mer nærliggende å trekke fram. Underprestering over tid målt mot rammebetingelsene. For et drøyt år tilbake var SK Brann latterliggjort i hele (fotball) Norge. Klubbene forenes også rundt profiler som Per Egil Ahlsen og Raymond Kvisvik – som har gledet supportere i begge leire. «Aldri så vi sånne kvaliteter, og sånne pasninger fra 60 meter», sang Ove Thue (RIP) i en av sine legendariske Brann-sanger om førstnevnte.

Ahlsen kan også, i drakten til Fredrikstad, tilskrives tidenes mål på Ullevål stadion da han under cupfinalen i 1984 limte ballen i krysset bak en sjanseløs Erik Thorstvedt, i Viking-buret. Kvisvik var en åpenbaring i Brann-drakten da han kom til Bergen sommeren 1998. Deretter forsvant han til Østerrike og proffspill, før han måtte hentes tilbake til Sportsklubben i Idrettsveien på seinsommeren i 2003 for å avverge nedrykk. Noe han løste med følsom venstrefot, glimt i øyet og avvæpnende kommentarer.

Derfra bar det oppover for Kvisvik og SK Brann. En opptur som – via cupgull i 2004 – kulminerte med seriegull i 2007. Samme år (2007) vant Fredrikstad FK cupen, og siden den gang har det vært lite å juble for – både i Vestlandshovedstaden og Plankebyen. Jubelen denne lørdagen på Kråkerøy var først for Ole Didrik Blomberg, og SK Brann, da han skjøt bortelaget i ledelsen på tampen av første omgang. Like etter pause tok Brannkaptein Sivert Heltne Nilsen ansvar og økte ledelsen til 2 - 0 i favør bortelaget.

Dagens peneste mål kom fra hjemmelaget, signert Olav Øby på frispark fra like utenfor 16-meteren - etter drøye 80 minutter på kampuret. Peneste involvering var det Niklas Jensen Wassberg som sto for, med sin piruett inne i FFK sitt straffefelt. «Kniksen er tilbake» – sang bortefansen etter den ballbehandlingen – med henvisning til at Jensen Wassberg er barnebarnet til Kniksen – tidenes beste fotballspiller fra Bergen. Til tross for store farligheter i sluttfasen av kampen, kom ikke hjemmelaget tilbake, i denne kampen. I stedet var det unggutten Isak Hjorteseth som fikk gleden av å sette punktum med sin 1 – 3 scoring to minutter på overtid. Brann trenger ingen overtid på nest øverste nivå, de går opp, og kommer ikke de tilbake neste år, til Værste og Kråkerøy.

For egen del er jeg garantert tilbake til Blodslitet 2023. Men det blir under andre omstendigheter enn i 2022. Da kampen var slutt bar det i bussen til bortelaget fra Fredrikstad til Gardermoen. Samme buss fra Fredrikstad og samme fly fra Gardermoen i retning Bergen. En reise som er lengre enn de 20 minuttene fra Tomb til Kråkerøy, og kulturkollisjonen mellom den trauste orienteringsidretten – med «våtklut», tights og nylondrakt, mot fotballens aftershave, BOSE-hodetelefoner og casual-reiseantrekk er monumental. En krasj som duellen mellom Fredrik Pallesen Knudsen og Thomas Drage under lørdagens kamp. Eller nivåforskjell, om en vil, som spurtoppgjøret mellom Emil Svensk og Anders Nordberg under Blodslitet for et par år tilbake.

Referansene er ulike, men det er møter mellom giganter, på ulike arenaer. Hvorfor sette dem opp mot hverandre? For meg gjorde de lørdagen komplett.

Så får det være at sangen på netthinnen «rykker opp, rykker opp, rykker opp, opp, opp» – fra Brann-fansen, er, om mulig, mer enerverende enn den gjentakende speakeren under Blodslitet – som minner om det velsmakende tilbudet i kiosken.

Skribenten Ivar Haugen er hardbarka Brann-fan, ikke minst fordi hans storebror Helge Haugen har spilt på Brann i en årrekke. Lillebror Ivar ble i stedet eliteløper i orientering blant annet med seier i verdens største stafett: finske Jukola! Nå er han informasjonsansvarlig i Norges Orienteringsforbund - men også kartkonsulent i forbundet. Med hjemmekontor et spydkast fra Brann’s hjemme-arena. Han kan bare åpne kjøkkenvinduet for å høre brølene fra publikum.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen