Folk flest stemmer der de bor

Nå starter kampen om forklaringen på valgutfallet, skrev NRKs Lars Nehru Sand dagen etter valget.

Det er liten grunn til å la tidlige forklaringsforslag bli stående. Store forskyvninger på tvers av skillet mellom en rød og en blå blokk er et paradoks som forsvinner like fort som man aksepterer at det politiske bildet ikke lar seg tolke langs den tradisjonelle høyre/venstre-aksen.

For noen år siden var verdibaserte analyser i vinden. Det fikk støtte av MDG, som ikke ville plasseres langs en akse av rødt og blått, men på en grå-grønn verdiskala.

Med Arild Hermstad i partiledelsen, valgte de likevel å knytte seg til venstresiden før siste stortingsvalg. Resultatet ble varig marginalisering og ga Hermstad opprykk til ledervervet. To sider av samme sak, kan man kanskje si.

Heller ikke den grå-grønne skalaen gir god støtte for å analysere årets valgresultat. Rett nok profilerer de tapende regjeringspartiene seg som grå-grå: Regjeringssjefen messer at fossilindustrien skal utvikles, ikke avvikles, miljøvernministeren åpner for ulvejakt som om han representerer regjeringspartneren. Og Sp-logoen har en frisk farge av åker og eng etter intensiv bruk av kunstgjødsel – til sterk utarming av Oslofjorden.

Men miljøsaken topper ikke velgernes agenda. MDGs fall følger heller ikke av en velgerprotest mot miljøpolitikk, men av selvskading.

Sentrum-periferi er et etablert perspektiv på norsk politikk. I skrivende stund ser det ut til å bli utskifting av byrådspartier i de store byene.

På landsbygda derimot, sitter en overvekt av Sp- og Ap-ordførere videre. Men også i distriktskommunene ser vi en omveltning. Regjeringspartiene biter seg fast i innlandet, men har tapt kystkommunene.

Geografien i valgresultatene tilsier at velgernes lokale preferanser følger av regjeringens profil. Som byboer glemmer man ikke bildet av en nyslått finansminister på vei fra bygda i dieseldrevet pick-up med stressmappen på planet – for å pumpe Nox over sentrale boligstrøk i Oslo.

Senterparti-duoen Borch og Vedum har sørget for landbruksoppgjør som ga et sterkt signal om en ny gullalder i distriktene.

Så kom lakseskatten. Det klargjorde hinsides enhver rimelig tvil at Senterpartiet ikke er et distriktsparti, men et bondeparti. Kysten får slite med sitt, enten den er tettbygd eller grisgrendt.

Borch gned det inn med å erklære at begrepet måltid skal reserveres fortæring av kjøtt. Fisk teller ikke. Kostholdsråd som sier noe annet må avveies mot sjølberging og selvforsyningsgrad. At vi ikke produserer animalske proteiner uten importert kraftfôr, men eksporterer mer fiskeprotein enn vi kan fordøye, betyr ikke noe for bondepolitisk dogmatikk.

Hvor Arbeiderpartiet har vært – gjennom to år som storebror i regjeringen – er vanskelig for utenforstående å si. Vi er blitt presentert for bondepolitikk fra ende til annen.

Skal Arbeiderpartiet komme tilbake som maktfaktor, må partiledelsen innse hvor folk flest bor: I byene langs kysten.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen