Fire grunner til å bli nyforelska i Ap igjen

I helgen slo overskriftene mot meg: «Norge tar av seg silkehanskene» (TV 2), «Norge er blant 120 land som ber om våpenhvile» (Dagsavvisen/NTB). Febrilsk sveipet jeg gjennom artiklene. Kunne det stemme? Tør virkelig Arbeiderpartiet (Ap) endelig å mene noe igjen?

Jeg var nemlig gift med Arbeiderpartiet for mange år siden, men dessverre kjølnet følelsene. Vi vokste i hver vår retning. Ap sto ikke lenger opp for de svake, med stadige forringelser av velferdsgoder som sykepenger, med New Public Management som styringsfilosofi i offentlig sektor, med økt trykk mot uføre, med tvungen lønnsnemnd i lærerstreiken. Altså et angrep på selve kardinaldyden i Ap – nemlig streikeretten.

Skilsmissen ble eneste utvei. Ap gråt og ba for å vinne meg tilbake, men de har liksom ikke forstått hvor jeg vil. De har prøvd litt sånn halvhjerta, men så har det for meste blitt med tomme ord.

Men i helgen, sukk, i helgen banket de på døra mi og ba om en ny sjanse. Og de rosenrøde forelskelsesbrillene gled ned på nesa mi igjen.

Først med utenriksminister Espen Barth Eide som tok av seg silkehanskene, deretter å høre Støre si: «Israel bryter folkeretten» i Helgemorgen på NRK 29. oktober. En kan bli ør av mindre! For det krever mot å si det høyt. Det krever mot å tale den sterke jødiske lobbyen i USA midt imot. Endelig, tenkte jeg. Endelig et Arbeiderparti som våger. Jeg som hadde gitt opp håpet.

For å stemme for umiddelbar stans i krigføringen handler ikke om å være på lag med jøder eller palestinere. Det handler om å være et medmenneske. Det handler om å stå opp for de svake. I dette tilfellet sivilbefolkningen i Palestina.

Det handler om hvor dypt vi vil synke i krigføringens navn. Vi har en folkerett. I den har verden, sammen, bestemt at selv i krig er ikke alt lov, selv i krig må vi ha en nedre grense for hva vi kan gjøre mot medmennesker. Den grensen er brutt fra Israels side. Og som mange har påpekt før meg; jøder demonstrerer verden rundt for at Israel skal åpne grensen.

Likevel stemte ikke mange av verdens, især Vestens, land og ledere – med USA i front – for FN-resolusjonen. Men det gjorde vi! Norge stemte for. Med den nye utenriksministeren fra Arbeiderpartiet, Espen Barth Eide i spissen.

Og jeg satt der på kjøkkenet, litt småfortumlet og visste ikke helt hva jeg skulle tro. Kunne jeg tro på en kursendring? Kunne det virkelig stemme at Ap hadde funnet seg selv igjen? Kunne vi finne tilbake til hverandre?

Og det er da det skjer. Det banker på døra, og igjen er det Arbeiderpartiet på friertokt.

Den nye kunnskapsministeren Kari Nessa Nordtun taler nemlig for nasjonale retningslinjer for skjermbruk i skolen: Førebur angrep på skjermane (Klassekampen 28. oktober).

Det kan ved siden av en av de mest grufulle krigene verden har sett på lenge, kanskje virke nærmest banalt å bli ør av noe slikt, men det er av avgjørende betydning for mange barn og unges psykiske helse her hjemme. Ikke minst for deres rett til å lære å lese og skrive.

Igjen sto de opp for noen som ikke kan stå opp for seg selv, nemlig barna våre. Da jeg så smørbrødlista hennes kriblet det i magen. Tiltak hun vurderer for å få ned bruken av skjerm i klasserommet over hele landet inkluderer nemlig:

• Nye nasjonale retningslinjer for å sikre mindre skjermbruk i skolen, og for å sikre en god balanse mellom papir og skjerm.
• En nasjonal anbefaling om mindre mobilbruk i timen.’

Som initiativtaker for gruppa «Opprop for mindre skjerm på barneskolen» på Facebook, ønsker jeg meg selvfølgelig mer. Å få mobilen helt ut av skolen, er en «no-brainer», for å bruke Kjell Ingolf Ropstads ord i en kronikk i VG.

Men Nordtun har likevel tredd på seg sjumilsstøvlene og tatt et kvantesprang forbi forgjengeren Brenna, og det på få dager.

En spire av håp er sådd i meg. Kan Ap bli den kvinnen, den mannen det en gang var? Tenk om de øvrige statsråder har samme vågestykke i mente.

Tenk om den nye fiskeriministeren Cecilie Myrseth bretter opp ermene og stikker dem langt ned i oppdrettsbassengene! Oppdrettsnæringen har altfor lenge fått håve inn gullfisken, uten tanke på fiskevelferd eller miljøet, og uten at Arbeiderpartiet har vært særlig opptatt av å fordele gullfisken til folk som trenger det mer.

Og tenk om den nye arbeidsministeren Tonje Brenna hadde våget å ta vare på de dårligst stilte av oss, nemlig de syke og trygdede, istedenfor å formane om at syke skal ut i arbeid, i kjent Høyre-stil.

Skal Arbeiderpartiet vinne meg tilbake, vinne oss tilbake, og bli Norges største parti igjen, må det nemlig våge å lede, våge å stå for noe, våge å være sterke – spesielt for de svake – slik de har vært i historiens løp, og slik de var i helgen.

For den som intet våger, intet vinner. Men er helgens hendelser virkelig et tegn på et etterlengtet stilskifte i Arbeiderpartiet, er jeg sikker på at kom høst 2025 – og vi er gift igjen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen