Film og TV for barn: Super Mario Bros. er ikke nok

Denne uka er det barnefilmfestival i Kristiansand, og i år arrangerer festivalen for første gang en egen konferanse om barnefilm. Norsk filminstitutt deltar i fredagens paneldebatt med temaet: Får norske barn det innhold det fortjener?

Jeg er ikke så sikker på at svaret er ja. Barn velger selv hva de vil se – men de trenger bedre valgmuligheter.

Datteren min på sju år vet ikke hva lineær-TV er. Hun velger mellom Netflix, Disney+, TV2 Play og NRK Super-appen, og ikke så rent sjeldent har hun endt opp med dubbede italienske feer på Netflix – eller på YouTube.

Min eldste sønn er nå 14 år. Han var ekstrem morgenfugl som småbarn. Den gangen ventet vi i ørska på at klokka ble 05.30 og Drømmehagen kom på NRK1. På årene som skiller mitt yngste og eldste barn, har det skjedd både en innholdsrevolusjon og en teknologirevolusjon. Og revolusjoner spiser som kjent sine barn.

Barneinnhold er viktig for de store strømmetjenestene. Får de hektet barna, sier ikke foreldrene opp abonnementet. Men de internasjonale strømmeaktørene programmerer det som styrker deres kommersielle kraft. Vi kan ikke forvente at de tar ansvar for å lage innhold om norske barns virkelighet.

Norske barn og unge svømmer i generisk multinasjonalt strømmeinnhold basert på karakterer og virkeligheter langt unna Norge. Virkelighetsflukt er fint. Men vi trenger også norsk virkelighet og norske historieunivers på skjermene: På TV, på mobilen, på kino. I spill og i TV-serier.

Norsk filminstitutt har et særlig ansvar for å bidra til at barn og unge kan velge norske fortellinger. Men Norsk filminstitutt kan ikke dra dette lasset alene. Norske allmennkringkastere som er helt eller delvis offentlig finansiert må også ta et stort ansvar for godt norsk innhold til barn og unge. Dette bør også være framtidsrettet butikk for allmennkringkasterne, som nå mister unge seere:

Barn ser mer på skjerm, men mindre på TV, og mindre på allmennkringkasterne, viser Norsk mediebarometer fra SSB. Andelen barn mellom 9–15 år som har sett NRK eller TV2 en gjennomsnittsdag var nede på 12 og 9 prosent i 2021.

I år gjør Norsk filminstitutt for første gang en stor publikumsundersøkelse blant barn og unge, i samarbeid med analysebyrået Kantar. Vi spør over 1.000 barn mellom 7 og 15 år om hva de liker å se, hva de synes om norske filmer og serier, og hva slags innhold de ønsker seg.

Håpet er at innsikten fra undersøkelsen kan hjelpe film- og TV-bransjen til å lage godt norsk innhold for barn og unge. Undersøkelsen pågår nå, og legges fram til høsten.

Et foreløpig inntrykk fra dybdeintervjuer med målgruppen, er at barn og unge ser mye engelsk innhold. Samtidig savner de norsk språk i mange sammenhenger. Barn i aldersgruppen sju til ni år ser for eksempel gjerne klipp på YouTube uten å tenke på hvilket språk som snakkes. Samtidig forteller de oss at de gjerne skulle ha forstått mer av hva som ble sagt og det som faktisk skjer.

Aldersgruppen ti til 12 begynner å bli fortrolige med engelsk, og chatter gjerne på engelsk når de spiller. Samtidig opplever mange i denne aldersgruppen at norsk gir dem muligheten til å forstå nyanser i det som skjer – som for eksempel i NRK Super-serien «Klassen»; som beskriver det sosiale spillet mellom elever på barne- og ungdomsskolen.

Barn leser også mindre, derfor har kulturminister Anette Trettebergstuen og kunnskapsminister Tonje Brenna nå gått sammen om en lesestrategi for barn og unge. Men barn og unge må også lære å lese visuelt innhold.

NFI har som målsetting at norske barn og unge skal få utvikle sin kompetanse for lesning av levende bilder like sammensatt og komplekst som det de lærer om skriftspråket. Mange barn og unge er langt større forbrukere av levende bilder enn de er av skrevne ord. For å lykkes med dette inngår vi nå strategiske samarbeid med flere partnere for å fremme bruk av film og spill i skolen.

«Super Mario Bros.» er i en dataspillverden, overalt og ingen steder. Mens «Helt Super» og «Kutoppen på sporet» utspiller seg i norske bygder. Og «Dancing Queen» foregår i en gjenkjennelig norsk hverdag. Dette er kinoaktuelle norske filmer som skaper kulturell samhørighet og felles referanserammer. Og det trenger vi mer enn noen gang.

Noe av det mest fremtidsrettede Norsk filminstitutt kan gjøre, er å hjelpe norske barn til å bli brukere av norsk innhold. Både for å øke interessen, og slik at flere selv en dag kan bli skapere av norsk innhold. Derfor gir vi også tilskudd til medvirkningstiltak, der barn og unge selv kan delta aktivt med å skape og formidle film.

Norsk filminstitutt vil bidra til at barn går på kino sammen og opplever fellesskapet der. Gjennom to år med pandemi har barn og unge sittet hjemme foran skjermene. Barn trenger å oppdage kinomagien og bygge kinovanene, som ikke er tilbake til samme nivå som før landet stengte ned i 2020.

Besøket på barne- og familiefilm på kino er mer redusert enn snittet. Det er liten grunn til å tro at dagens barn vil begynne å se norsk innhold som voksne, om de ikke har utviklet en relasjon til norsk filmfortelling under oppveksten. Utviklingen bør derfor både engasjere og bekymre langt flere enn dagens foreldre.

Norsk filminstitutt har historisk brukt høy andel av tilskuddsmidlene i fondet på barnefilm. Vi er beredt på å prioritere utvikling og produksjon av film, serier og spill for barn også i årene som kommer.

Det bør skje i et samspill med andre aktører med offentlig finansiering, og i samforståelse med alle som bryr seg om fremtiden for norsk audiovisuell sektor, det norske språket og våre fortellinger. Sammen må vi finne fram til mulighetene som ligger i å jobbe på tvers av formater og plattformer.

Konsekvensen av at barna ikke ser og bruker norsk innhold vil ramme norsk språk og identitet. Og dette kan ikke fikses ved et slag med tryllestaven til en italiensk dubbet fe.